Illustrasjon, faksimile NRK.no

Den norske måten

KOMMENTAR: – Soldater skal ta fienden, men de skal ha hvilepuls og snakke dannet, skriver Anki Gerhardsen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Video 1: Norske soldater i Afghanistan brøler adrenalinfylte kampskrik og veiver med en vikinghjelm i plast.  ”Til Valhall”, hoier de, og sier ”Yeeeeehhh” og  ”krig er bedre enn sex” når de treffer fienden med våpnene sine.

Reaksjon? NRK publiserer amatørvideoen, og hele landet svarer med massiv fordømmelse, sjokkpreget journalistikk, ministre som rister fortvilet på hodet og sier at det er jammen ikke sånne gutter gamle Norge vil ha.

Video 2: To tjenestemenn fra politiet i Bodø legger en afrikansk mann i bakken. De slår målrettet mot armen hans for å tvinge den inn i håndjern. Mannen skal ha utført en særdeles grov overfallsvoldtekt minutter i forveien.

Reaksjon? VG publiserer amatørvideoen som får endeløst mange klikk. Journalistene intervjuer sjokkpregede synsere som sier at det er jammen ikke slike politifolk gamle Norge vil ha. Folket svarer litt mer blandet, men triggerordene er der med en gang: Politivold, rasisme, unødvendig brutalitet.

Det er noe rart med Norge og det er noe rart med nordmenn, og kanskje er det noe rart med journalistikken vår også.  Alt henger vel gjerne sammen. Vi skal være med i krig, men vi skal ikke krige. Vi skal arrestere voldtektsmenn, men vi skal spørre pent først.

Soldater skal ta fienden, men de skal ha hvilepuls og snakke dannet. Vi vil gjerne høre at de er bekymret og lengter hjem, men ikke at de må være aggressive. Vi krever resultater på oppklaringsstatistikken for voldtektssaker, men vil ikke vite hvordan resultatene blir til. Og får vi en videofilm fra virkeligheten i hendene, så reagerer vi på refleks, og kvalmen kommer veltende: Politiet er maktbøller, en mann som ligger nede er alltid et offer, vold er alltid helt unødvendig, og aggresjon skal kun anvendes av fotballspillere når de skal skjerpe sansene i forkant av en kamp.

Hvordan kom vi dit? Hvordan er det mulig for en hel nasjon å tro at soldater som risikerer død og varig skade på jobben, har mindre behov for kamprop, lagånd og følelsesmessig mobilisering enn trygge idrettsgutter som leker med en ball? Og hvorfor blir vi mer opptatt av at politimannen bruker et politigrep for midlertidig å lamme armsmuskulaturen til en ugjerningsmann enn at ugjerningsmannen har ødelagt livet til en ung kvinne?

Kanskje ligger noe av svaret i den norske væremåten og i den norske velstanden.

 Væremåten vår er full av mantra og etablerte forestillinger som preger oss som mennesker og samfunnsborgere og som naturlig nok også preger de av oss som sysler med journalistikk og medier.  ”Det er typisk norsk å være god” er et slikt mantra, og det kunne være fristende å legge til: ”Det er typisk norsk å være rik og mett”.

Til sammen skaper disse to setningene en kultur der realitetsorienteringen tidvis preges av tunnelsyn.  Verden er stort sett enkel og grei her på toppen av oljeberget, og det er vi så vant til at vi ikke riktig fatter at det kan være annerledes i brattere lende.  Enten er man skikkelig snill eller så er man skikkelig slem.

Myten sier at Marie Antoinette spurte hvorfor de sultne massene utenfor slottet hennes ikke kunne spise kaker når de manglet brød, og vi har nok mer til felles med denne franske dronningen enn med det lidende folket hennes.  Vi konverserer pent i salongene, vi lager debattprogram på tv når vi finner hestekjøtt i kanapéene og blir ordentlig fortørnet når tiggere bæsjer i skogen vår.

Slikt passer seg ikke, og det som ikke passer seg skriver vi selvfølgelig også om i avisene. Slik formes og slik forsterkes vår virkelighetsoppfatning. Og når hestekjøtt og et par tiggere er vår største bekymring, er ikke veien lang til sjokk og forferdelse når salongdørene plutselig slås opp, og den kalde trekken fra verden velter inn.  Da lar vi oss gjennomryste av at soldater girer seg opp før en krig på liv og død, og stirrer oss svimle på en filmsnutt fra en ekte pågripelse. Vi brekker oss ved tanken på at det faktisk drepes der nede i Afghanistan, og at voldtektsmenn ikke bare kan snakkes i senk, klarer vi knapt å forestille oss.

Men for å opprettholde komforten og det typisk norske kan vi ikke gjøre annet enn å avvise de brølende soldatene våre som barbariske og skjevutviklet, og politimennene i Bodø som voldelige og kanskje endatil rasistiske.  Løsningen blir å lukke salongdørene godt igjen og vente på nye kanapéer mens vi sier  i kor: Det er jammen ikke en slik verden gamle Norge vil ha.

(Anki Gerhardsen er universitetslektor i journalistikk ved Universitetet i Nordland, frilansjournalist og teaterkritiker. Kommentaren har tidligere vært gjengitt i Avisa Nordland.) 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS