Det er sjelden vanskeligere å drive journalistikk enn når man har gjort store feil og kritikken hagler uansett hva man gjør, skriver Per Arne Kalbakk med tilbakeblikk på romkvinne-saken.
Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Januar 2013 var en svart måned for NRKs journalistiske omdømme. I publiseringen av den såkalte romkvinne-saken hadde vi utelatt vesentlig informasjon om dommen, og vår egen gjennomgang i ettertid viste at det ble gjort feil i flere ledd under arbeidet med saken – men også at de redaksjonelle rutinene på noen områder ikke var gode nok. Vi fikk mye velfortjent kritikk gjennom Journalisten og andre medier, men saken var naturligvis også den rene julaften for alle som av en eller annen grunn ikke liker NRK. Det ble skapt et inntrykk av at vi ikke hadde kontroll på presseetikken, og inntrykket ble forsterket av at vi ble felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) i en god håndfull andre saker i løpet av våren 2013.
Hva gjør man for å komme ut av en sånn situasjon? For oss handlet det særlig om tre ting: Vi måtte erkjenne for oss selv at vi ikke hadde vært gode nok i arbeidet med presseetikken. Vi måtte legge en god nok plan for hvordan vi skulle forbedre det som ikke hadde vært bra nok. Og: Vi måtte samtidig jobbe for å gi nyhetsjournalistene tryggheten som trengs for å fortsette å drive kritisk og krevende journalistikk.
[quote:1-center]
Det er ikke noen mirakelvei til et slikt mål. Konkret og kontinuerlig fokus på presseetikk i det daglige arbeidet, tydelige og tilstedeværende redaktører, diskusjon om sakene før de blir publisert – dette er velprøvde metoder for arbeid med presseetikk, og det er i bunn og grunn det vi har jobbet med hos oss også. Når systemet først er etablert er det viktig å huske at jobben skal gjøres hver eneste dag, og at presseetikken blir bedre jo flere som bruker tid på den – samtidig som redaktørenes ansvar for det som blir laget og publisert må være tydelig.
Per Arne Kalbakk, NRK. Foto: Birgit Dannenberg
Det har snart gått to år siden romkvinnesaken eksploderte i mediene. På denne tiden har ikke NRK Nyheter publisert en eneste sak som har blitt felt for brudd på god presseskikk, mens vi hadde et titalls fellelser i de to årene forut for saken. Det betyr ikke at journalistikken vi driver er feilfri, men det tyder på at vi så langt har lykkes med å forbedre oss på de områdene vi ikke var gode nok.
Men har dette arbeidet samtidig gjort oss for forsiktige? Jeg tror ikke det, og jeg tror det er en god mulighet for at vi heller har blitt djervere enn før. Journalister som er trygge på at presseetikken blir ivaretatt kan tillate seg å bore dypere og være mer kritiske – når vi bruker mer tid på å diskutere de etiske valgene som blir tatt og er presise i faktasjekk og imøtegåelse blir resultatet som regel en mer presis og spisset kritisk journalistikk.
Det er ikke færre som klager på NRKs journalistikk nå enn det var for to år siden, enten det er til PFU eller gjennom andre kanaler. Vi får kjeft av politikere og næringslivsfolk, interesseorganisasjoner og vanlige folk. Men som regel handler kritikken om at man ikke liker sakene vi har laget eller måten vi har vinklet dem på, ikke at vi har unnlatt viktige fakta i sakene eller slurvet med det journalistiske håndverket. Da er vi uansett på et bedre sted enn vi var for to år siden.
