Siden forrige fredag har Jens Stoltenberg opplevd at den ene statsråden etter den andre er avslørt med hånden i diverse honningkrukker. Regjeringssjefen er blitt plassert på tilskuerplass, og passivt måttet se hvordan kollegiet hans i offentligheten reduseres til en gjeng grådige bestikkelige halvkriminelle skattesnytere. Dette må ha vært en helvetesuke for Stoltenberg.
På andre siden av kanalen har en av de store heltene også blitt tatt med buksa nede. Wayne Rooney er nok en gang avslørt som horekunde, endog mens kona var gravid med deres barn. Ikke bare har det skjedd èn gang, men han har endog tatt med seg kjøpedamen på byturer og introdusert henne for Man U-kameratene sine. Nå har kona tatt ungen og snippesken og dratt til Karibien for å kontemplere over parets fremtid.
For Jens må situasjonen her hjemme fortone seg som helt absurd. Særlig fordi alt sammen er kommet som følge av en vanvittig unødvendig uryddighet. Jeg tror ikke at Kleppa, Navarsete, Strøm-Erichsen eller Støre er grådige halvkriminelle skurker og skattesnytere. Jeg tror de er ærlige, oppriktige folk som nedlegger masse tid på å gjøre noe de virkelig tror på.
Men ett sted MÅ det ha gått galt. For det er så innlysende logisk og åpenbart at en gave du mottar som Statsråd, ikke er til deg personlig. Det burde stå så tindrende klart at den er til deg som Statsråd. Og at den derfor hører til i departementets lokaler, sirlig notert, registrert, kvittert og arkivert. En slik gave har overhodet ikke noe på verket gulvet eller håndleddet ditt å gjøre!
Alt etter dette, manglende rapportering til likningsmyndighetene, feil verdifastsetting av gjenstanden ved innrapportering, osv, osv., det er kun en konsekvens av denne aller første totale feilvurderingen.
Mye er blitt sagt og skrevet om tepper, gullarmbånd og gavedryss den siste uken. Kanskje aller skarpest av Eirik Mosveen, som har kunnet boltre seg i sine aller mest syrlige og drepende kommentarer. Jeg skal ikke konkurrere med Mosveen om offentlig slakt av statsråder.
Er det noe som skjer med folk som kommer i maktposisjoner, som gjør at de tror de kan gå på vannet? At de tror de kan tillate seg hva som helst? At de tror de ikke blir oppdaget, og derfor kan komme unna med hva som helst? Er det dette som er felles for Wayne Rooney, Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa?
Og til tross for at all erfaring tilsier at alt vil komme for en dag, så er ryggmargrefleksen ”forti, forti forti” – deretter ”benekt, benekt, benekt”, og til sist be om ”tilgivelse, tilgivelse, tilgivelse”.
For det er jo helt ufattelig naivt å tro at når tabloidene setter i gang sine gravemaskiner og blodhunder, at man ikke skal bli oppdaget? Det er i det hele tatt et eksempel på klassisk gal krisehåndtering. Og ikke nok med det. etter at Jens Stoltenberg forsøkte å riste alle skjelett ut av skapet, beordre sine statsråder til å levere tilbake alle gaver tatt med hjem, og å oppdatere alle lister over gaver, så sitter søren dundre meg Magnhild Meltveit Kleppa fortsatt og holder kjeft om et armbånd!!!
Jens forsøkte hvertfall på en hederlig måte å håndtere krisen på en god måte. Men ble altså sabotert av sine egne statsråder. Det er en illojalitet, uomtenksomhet og undergraving av sin egen sjef, som overgår Wayne Rooneys svik mot sin gravide kone. For Colleen Rooney har allerede tilgitt Wayne èn gang, og visste at sjansen var til stede for gjentagelse.
Kanskje Jens skulle besøke Colleen Rooney i Karibien, og kontemplere over om ikke han også bør sparke ut sine utro partnere?
