I mange land er journalistikk et yrke med livet som innsats. Det er nødvendig at vi som lever i en helt annen og tryggere medievirkelighet gjør en innsats for å bedre forholdene for våre utsatte kolleger.
I forrige uke la FNs spesialrapportør for ytringsfrihet, Frank La Rue, frem en nedslående rapport. NJ var ved nestlederen og jeg invitert til å være med under fremlegging og diskusjon om rapporten, ikke minst med tanke på konkrete forslag til hvordan FN bør møte problemene. For fortsatt er drapstallene på journalister svært høye. Verstingene fra i fjor kjenner vi dessverre igjen fra årene før: Filippinene, Somalia, Irak, Pakistan, Mexico og Russland.
Det er altså ikke bare land som er preget av krig og konflikt på listen. Også journalister som rapporterer om andre områder, som korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, klima, narkotika osv blir angrepet.
Et av hovedproblemene med alle disse sakene er at de i svært få tilfeller fører frem til dom mot drapsmennene. I hele 94 prosent av sakene blir gjerningsmannen aldri tatt eller straffet. Dermed blir det altfor lett for de som vil kvitte seg med brysomme journalister å gå for den endelige taushet.
NJ foreslo derfor i en av flere debatter om temaet at FN bør iverksette etterforskning av enkeltsaker og internasjonal overvåkning av rettssaker mot journalistenes drapsmenn. Vi tror det vil være et viktig internasjonalt press som kan bidra til at landene tar problemet på alvor.
Men, FN er ikke sterkere enn medlemslandene vil.. Da rapporten ble lagt frem i plenum for komiteen for menneskerettigheter kom de på rekke og rad. Land som er altså er verstinger gjennom manglende beskyttelse av, og angrep på, journalister. Argumentene de bruker mot rapporten, og det ubehagelige fokuset på seg selv, er for eksempel:
- Det er full pressefrihet i landet. Men det er også mange dårlige journalister som sprer falskhet og løgner. De må staten kunne beskytte folket mot.
- Vi etterforsker alle angrep på journalister, og problemet er langt fra så stort som rapporten til La Rue antyder (Russland).
Bare i fjor ble det drept 139 journalister. 38 av dem fra Filippinene og seks fra Russland. Det er de to landene der NJ har valgt å gå inn med ressurser for å bidra til en tryggere hverdag for våre kolleger. I Filippinene finansierer NJs medlemmer et senter i Manila, som driver sikkerhetstrening av journalistene, og som ikke minst legger sterkt press på regjeringen for å etterforske angrep og drap.
I Russland jobber vi med et stort prosjekt knyttet til kvalitet, etikk, sikkerhet, og organisasjonsbygging i samarbeid med det russiske journalistforbundet. UD støtter oss med penger til prosjektet, som drives av landsstyremedlem Eva Stabell fra vår side. Rapporten som ble diskutert i FN viser at norske journalister fortsatt må ta ansvar for å bidra til kollegers sikkerhet og mulighet til å drive kvalitetsjournalistikk.
