Blog:

Hvem er redd for Wikileaks?

Det tok et par uker. Så begynte jeg å lure; hvorfor ble det laget så lite journalistikk i Norge på Wikileaks offentligjøring av US-diplomat-kabler?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Det tok et par uker. Så begynte jeg å lure; hvorfor ble det laget så lite journalistikk i Norge på Wikileaks offentligjøring av US-diplomat-kabler?

I flere land, blant annet Spania og England, har kolleger flittig brukt kablene som nå drypper ut på verdensveven. Som oss er spanjoler og engelskmenn svært opptatt av kabler som omtaler dem selv, eller kjente spanjoler og engelskmenn. De synes også det er festlig med de saftige tiradene som amerikanske diplomater har liret av seg om statsledere rundt om i verden. Men utover dette er våre spanske, engelske, tyske og amerikanske kolleger også opptatt av hva mer kablene kan fortelle oss. De ser sammenhenger, de bruker vidsyn. Så jeg ga norske medier noen dager, ventet, dukket ned i kabelmengden selv, og ventet. Men det var overraskende og forbausende tyst.

Den første uka i desember startet WikiLeaks å lekke kabler fra et område jeg kjenner godt; Afrika sør for Sahara. Muligens ser ikke norske redaksjoner noen åpenbare sammenhenger her. Det tok meg ikke mange timene en lørdag formiddag å finne opptil flere aktuelle. Noen av de land som er hovedsamarbeidsland for Norge, ligger sør for Sahara. Ett av dem, Mosambik, har vært det siden 1977. I 2009 mottok landet nær 505 millioner kroner i norsk bistand. Norges hovedfokus i Mosambik har det siste tiåret vært godt styresett og økonomisk utvikling. År etter år har vi pøst på penger for blant annet å bekjempe korrupsjon. Rapportene hjem melder om framgang i dette arbeidet. Men det er ikke amerikanske diplomater enig i. Tvert imot rapporterer de hjem til Washington at president Guebuza og hans Frelimo, karrer til seg stadig mer av kaka. Akkurat hvor korrupt en av Norge hovedsamarbeidspartnerne mot korrupsjon er, kan du lese om her. Norge gir enda mer bistandsmidler til Sudan: 578 millioner NOK i 2009.

I Sudan har Norge vært «fødselshjelper» for en fredsavtale fra 2005. På nyåret, 9. januar, skal Sør-Sudan etter planen stemme over om de skal bryte seg løs fra regimet i Khartoum i Nord-Sudan og bli en selvstendig stat. Norge har investert mye – både økonomisk og politisk – for at dette skal gå bra. Men resultatet er ikke gitt. Det er ingen hemmelighet at både Sør-Sudan og Sudan har forberedt seg på krig i flere år. Dette har norske myndigheter, og andre, tatt opp hyppig med de respektive lederne i nord og sør. Kabler fra de amerikanske representantene i Nairobi og Khartoum bekrefter nå opprustningsrykter. Her er et par kabler om Sør-Sudans kjøp av stridsvogner fra Ukraina. Og all ære til Dagsavisens Hege Ulstein som bryr seg om kabler vedrørende Sør-Sudan, en kommentar kan du lese her.

Så over til noe hyggeligere, nemlig julegaver. I disse dager går kanskje mor eller kjæreste rundt og ønsker seg diamanter til jul, et lite anheng eller et armbånd kanskje? Det er greit å kjøpe diamanter igjen, er det ikke, etter at de funklende steinene fikk et blodig rykte på nittitallet. Den gang var det krigsherrer i Sierra Leone og Angola som profitterte på såkalte bloddiamanter. Senere fikk vi Kimberleyprosessen, som skal sertifisere diamantenes opphav og på den måten hindre salg av konfliktdiamanter. Men diamanthandelen er langt fra ren. Det viser blant annet et par kabler fra amerikanernes ambassade i Harare, Zimbabwe. Ta en titt og vurder selv om du er trygg på om smykkestenene du skal gi bort til jul, ikke har betydd lidelse i Zimbabwe.

Hvorfor skriver ikke norske journalister om hva disse kablene forteller? Er det ikke interessant, på tross av at store «norske» pengesummer er involvert, at flere norske diplomater og politikere er engasjert? Er det ikke interessant at vi kan risikere å kjøpe julegaver som er resultat av blodutgytelse? Vet ikke norske redaksjoner nok? Tør ikke norske redaksjoner nok? Er vi også redde for Wikileaks?
Powered by Labrador CMS