Blog:

Nærhet gjør nærsynt

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Er det for kort avstand mellom journalister og politikere i Norge? Jeg våger et ja. De som har mest fordeler av kameraderi og joviale nærkontakter mellom disse to gruppene, er politikerne. Min påstand er at jo større avstand mellom folkevalgte og regjeringsmiljøet – og medieaktørene, jo større sjanser for mer maktkritisk journalistikk.

Jeg husker en kommentar fra en svensk journalist som etter å ha sett bilde av lederen av Oslo Journalistlag med armene rundt skuldrene til daværende statsminister Gro Brundtland ved åpningen av en presseklubb. I følge svensken ville journalisten vært ferdig i hans land dersom en slik nærkontakt ble publisert for offentligheten. Som kjent er det større avstand mellom journalister og politikere i grannelandet enn her.

Øl og bladfyker 

Norge er et sjarmerende og lite land. Det er absolutt et sympatisk trekk ved vårt land at vi kan treffe statsministere i køen på super´n. Det kom sikkert også noe godt ut av øldrikking mellom stortingsrepresentanter og bladfyker på presseklubber da det var mer vanlig. Da jeg har liten kunnskap om Stortingets presselosje skal jeg være varsom med å antyde hva som skjer i den sammenhengen. Den korte avstanden mellom medienorge og politikernorge har også ført til overganger. Nylig ble det kjent at en redaktør fra det høye nord nå skal inn i politikkens innerste sirkler, som statssekretær. Det er ikke første gang slikt skjer. En kjent NRK-profil er i full gang igjen som journalist etter å ha vært rådgiver for en president i det store utlandet.

 Drap på uskyld

Etter drapet på Olof Palme husker jeg mange av oss fryktet en slutt på uskylden rundt forholdet politikere og velgere i Norge. Vi trodde det ville bli slutt på muligheten til å si hei til regjeringsmedlemmer som var ute og handlet. Heldigvis har det ikke ennå blitt en ugjennomtrengelig mur av sikkerhetsvakter rundt våre utøvende politikere når de skal ut og hente en Grandis. Men kanskje er tiden inne for å skape en liten, frivillig distanse mellom dem og ”den fjerde statsmakt” likevel?

Alle erfarne mediefolk vet at fortrolige samtaler kan være en forbannelse. Likevel vil jeg tro slike samtaler fører til en god følelse for egoet og uttrykk for anerkjennelse og egen betydning når de forekommer. Det er en menneskelig og forståelig reaksjon. Nær kontakt fører også ofte til gode tips og forslag til vinklinger, fra politikere til mediefolk som har hyppig kontakt med miljøer der politiske beslutninger og vurderinger florerer. Man kan blant kolleger raskt bli oppfattet som en dyktig og kreativ reporter med slike kontakter.

 Svaksynt

Hva ville en større distanse mellom de to miljøene kunne føre til? Min bekymring er at denne nærkontakten i det lange løp fører til saker og vinklinger som i de fleste tilfeller har fordeler for det politiske miljøet og det spillet som foregår der. Premissene er det trolig oftest maktpersonene som legger ved slike kontaktsituasjoner. Jeg er redd at den nære kontakten også kan virke avvæpnende og  indirekte medføre færre kritiske og nærgående virksomhet fra maktens voktere. Wikileaks-avsløringer om norske bakrom og TV2s reportasjer om hemmelig etterretning rett utenfor dørene våre, bør få det norske fagmiljøet til å diskutere om nærhet kan gjøre en svaksynt. Naivitet og godtroenhet om norske politiske forhold bør avløses – om ikke av mer konspiratoriske holdninger, så av en mer distansert og kritisk holdning til både stat, våre folkevalgte og den utøvende makt.

 Feil proporsjoner

Et annet spørsmål, kan den korte avstanden mellom kilder og utøvere i politikken føre til en nærsynthet – ikke minst blant politiske journalister og i ”kommentariatet”? Mangel på distanse kan gi mangel på proporsjoner. Det er ikke til å nekte at mange småsaker ofte blir blåst opp til viktige momenter fordi man befinner seg så ofte nær de små og intrikate sakenes opprinnelser. Det som kan være lite prinsipielt blir ofte tillagt større betydning enn det saken strengt tatt har. Å sette dagsorden blir ofte mer fristende enn å se saker i lys av menneskerettigheter eller andre internasjonale konvensjoner av betydning.

 Fornærmelse

En større distanse og mindre kameratslige forhold vil kanskje føre til at det må større anstrengelser til for å få til intervjuer, kommentarer, tips og portretter av våre politikere. Det vil utvilsomt bli lettere for politikere å gjøre seg vanskeligere tilgjengelig gjennom større distanse. Spørsmålet er om ikke dette likevel vil være en sunn utvikling?

Uansett kan det være på tide å ta debatten pånytt. I påvente av den tar jeg det som en selvfølge at det allerede eksisterer en praksis som gjør at det vil være umulig for journalister å komme tilbake igjen til redaksjonsjobber dersom de har hatt stillinger i politikkens innerste sirkler. Å gå fra å være aktører i politikk til journalistikk i massemedier som skal opptre uavhengig, er et spørsmål om tillit og troverdighet. Slike overganger bør ansees som en fornærmelse mot seere, lesere og lyttere.  

Powered by Labrador CMS