Blog:

Inn i det ukjente

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

De har ikke manglet en talerstol, de har manglet at vi tok dem alvorlig.

Det er guffent men nødvendig å dukke ned i det materialet som gjerningsmannen kaller sitt manifest, men som i virkeligheten er en potpurri av tekster fra de mest islamofobe krokene på nett. Det som slår meg mest ved lesing av dette kompendiet, er hvor kjent det høres ut. Konspirasjonene rundt «Eurabia», vridningen av både middelalderhistorie og moderne historie (spesielt i forhold til Balkan og EUs utenrikspolitikk), det ensidige fiendebildet av islam og mistenkeliggjøringen av ikke bare en religion, men alle som kan tenkes å ha noen befatning med den. Dette er resonnement som har blitt hørt i Europaparlamentet og fra sofakrokene på amerikanske talkshow. Dette har blitt ytret også i norsk debatt. Dette er argumenter som har blitt skreket med store bokstaver i både anonyme og mindre anonyme nettdebatter. Det har altså ikke manglet talerstol. Men det har manglet at vi tok det på alvor: at vi debatterte mot; at vi orket å gå det etter sømmene.

Enhver som har forsøkt å diskutere innvandring og/eller islam i større fora her til lands vet at det kan føre med seg en del ubehageligheter. Noe av dette kommer til uttrykk i kommentarfeltene, annet ender opp i en overfylt e-postboks. Jeg vet om langt mer hardbarka kommentatorer enn meg som har vendt det annet kinn til, og tatt en pause fra å lese e-post. Det er et felt hvor det å lete fram tall og fakta synes som et evig sisyfosarbeid, den islamofobe nettsfæren virker rett og slett uinntagelig for sannheten.

At vi ikke har trykket historier om muslimenes snikende overtagelse av Europa, skyldes ikke at vi ikke liker at det sies, men at dette rett og slett er vås. Mye av det konspiratoriske materialet som følger denne tesen er dessuten sterkt injurierende. De høyreekstreme debattantene er ikke offer for et meningstyranni slik de selv gjerne hevder, de plasserer seg selv utenfor med sin hatske og stengte retorikk.

Ytringsfrihet og trykkefrihet står sterkt i Norge. Men det betyr ikke at vi har en trykkeplikt. Som pressefolk har vi derimot et ansvar for at det foreligger en sunn og redelig debatt. Om vi har sviktet her, er det ikke fordi vi har nektet noen en talerstol, men fordi vi ikke har tatt de tankene som uttrykkes i disse mørke krokene tilstrekkelig på alvor. For at vi ikke har møtt disse menneskene med kritiske motrøster. For at vi ikke har filleristet deres såkalte faktagrunnlag.  Noen vil alltid trives best i lukkede fora og er antageligvis like lite mottagelig for motargumenter nå som for to uker siden. Men overfor det store flertallet har vi et ansvar for å sørge for at konspirasjoner og tøv ikke siger inn i den politiske debatten. Og i verste fall dikterer den.

Powered by Labrador CMS