Løgn, sex og skjult kamera

Debatten om TV 2s metoder i avsløringen av Bård Hoksruds lovbrudd i Riga er utrolig viktig. Den angår til de grader pressens muligheter for å bli møtt med tillit av det øvrige samfunn. Det er allment akseptert, og hevdet med særlig styrke av pressen selv, at åpenhet er forutsetningen for tillit. Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, har i alle år understreket nødvendigheten av at pressen opptrer åpent og ærlig. Redegjør for sine hensikter, bruker åpne kilder og setter eget arbeid under debatt. På den måten bygges tillit mellom mediene og lesere, seere og lyttere.

Dersom pressen skal avvike denne grunnleggende hovedregel for arbeidet sitt, må det ligge ekstraordinært viktige årsaker til grunn. I Vær Varsom Plakaten (VVP)er dette formulert slik i pkt. 3.10: “Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning”. Når dette er formulert så klart, er det selvsagt fordi misbruk av denne metoden vil undergrave tilliten til pressen og skape frykt for at den fjerde statsmakt vil invadere menneskers privatliv etter eget forgodtbefinnende på jakt etter mulige lovbrudd. Vi har nylig sett i England hvor langt en redaksjon kan gå i bruk av invaderende metoder på jakt etter “den gode historien”.

I etterkant av opprullingen av avlyttingsskandalene i britiske tabloider som endte i sommer med nedleggingen av News of the World, utelukket ikke norske redaktører at de i en gitt situasjon kunne ta i bruk liknende metoder. Men de forsikret at det bare ville kunne  skje i særlig alvorlige saker av stor samfunnsmessig betydning. Det hørtes betryggende ut den gang, men ikke like betryggende i dag - etter Hoksrud-saken.

Nå mener jo flere sjefredaktører, jeg nevner i fleng Dagsavisens Arne Strand, Dagbladets Lars Helle, Helge Simonnes i Vårt Land og selvsagt Alf Hildrum i TV 2, at det er en sak av “vesentlig samfunnsmessig betydning” når en politiker fra Frp kjøper sex på en ferietur i Riga og at det derfor er helt i orden å opptre med falsk identitet og skjult kamera for å avsløre lovbruddet. Jeg tror mange da vil etterlyse en nærmere definisjon fra disse redaktørenes side av VVP formuleringen  “vesentlig samfunnsmessig betydning”.  Arne Strand var i debatten på NRK, torsdag, opprørt over at en stortingsrepresentant begikk et lovbrudd, men det i seg selv kan, etter min mening, ikke berettige bruk av skjult kamera og andre fordekte metoder.

Hoksrud har fått en bot på 25000 kroner. Det indikerer hvor alvorlig samfunnet vurderer saken. Hvilken betydning har strafferammen for medienes valg av metode? Eller var det, når alt kom til alt, avgjørende for TV 2 at man her hadde kombinasjonen av Frp og sex nok en gang?

Jeg mener ikke at Hoksrud-saken er en bagatell. Langt ifra. Den er viktig og fortjener avgjort presseoppslag, men jeg er ikke i stand til å se at den har”vesentlig samfunnsmessig betydning”. Jeg er heller ikke sikker på om fordekte metoder var en forutsetning for å løse saken.

Men langt viktigere for pressen enn denne enkeltsaken er det å klargjøre for sine lesere, lyttere og seere når de mener det er nødvendig å opptre i forkledning og med skjult kamera/mikrofon. Jeg er ikke beroliget av den refleksjonen enkelte sjefredaktører har vartet opp med etter Hoksruds rigareise. 

Pressen arbeider, naturlig nok, med en rekke saker som aldri blir publisert. I noen av dem har man kanskje benyttet seg av både skjult kamera og falsk identitet. Ingen andre enn den enkelte redaktør vet hvor ofte redaksjonen har brukt unntaksbestemmelsen i Vær Varsom Plakatens punkt 3.10 på jakt etter en “god sak”. Hva gjør man med slikt upublisert materiale? Når terskelen for bruk av fordekte metoder er såpass lav som debatten etter Hoksrud-saken har vist, mener jeg det er behov for at pressen rydder opp og avklarer egne etiske grenser tydeligere enn den hittil har gjort.