Dilemma Mediestøtte

Alle som får vil ha mer. Alle som ikke får vil ha.

Slik kan vi raskt oppsummere mediebransjens behov for statlig mediestøtte. Og ja, det er også en linje NJ står for. Kort sagt, mer til flere. Det er ikke uten grunn. Vi har et ønske om økt mangfold, bedre kvalitet, mer original journalistikk, mer gravejournalistikk, flere vinklinger og mer debatt.

Norge har et mediemangfold andre land misunner oss. Vi ligger på verdenstoppen i mediebruk, og folk ser ut til å ha et nesten umettelig behov for medier, journalistikk og debatt. Lokalt og sentralt, smale tema som brede, og for alle grupper i befolkningen. Og i alle mediekanaler. Mediestøtten har vært viktig for å skape dette mangfoldet. Direktestøtten har bidratt til at vi har flere aviser i dag enn noen gang. Og til at antallet lokalaviser fortsatt øker.  

Momsfritaket for aviser har vært et enda viktigere virkemiddel for å holde mediebruken oppe, sikre norsk språk og kultur – og ikke minst legge til rette for kritisk journalistikk og viktig samfunnsdebatt.

Dilemmaet handler mest om at mediestøtten er forbehold de trykte aviser og fagpresse, mens viktig journalistikk ikke er et avisfenomen alene. Hvordan sikrer vi mangfold og kvalitet i en ny medietid? Og kan støtten følge brukeren og innholdet uavhengig av mediekanal?   

Jeg tror vi raskt bør enes om at støtten ideelt sett bør knyttes mer til redaksjonelt innhold enn til produksjonsmetoder. Det betyr at også digitale medier bør kunne omfattes av støtte, direkte og indirekte. Men dilemmaene er flere enn som så.

Hvis EU/EØS-rett ikke lar Norge utvide nullmomsen, hva gjør vi da? Er det viktigere med likebehandling av mediekanalene enn å holde på nullmomsen for avisene?

Hva hvis beslutningstakerne ikke vil øke mediestøtten? Skal vi omfordele det som er – eller blir vi konservative og holder på det vi har?

Journalistikken taper på lavmoms på avissalg. Det vil være dramatisk å endre godt fungerende rammebetingelser for en levende nasjonal og lokal presse. Å innføre lavmoms på avis vil presse prisene ytterligere opp og kunne føre til at opplagsfallet akselererer. Så lenge det ikke finnes lønnsomme forretningsmodeller for nettmediene, kan ikke disse kompensere for tap av viktig journalistikk i avisene. Etter min mening vil mangfoldet tape på lavmoms for avis – selv om det betyr fortsatt forskjellsbehandling av andre mediekanaler.

NJ er for nullmoms til alle medier fordi vi mener staten ikke bør skattelegge samfunnsviktig journalistikk.  Men om det viser seg å være vanskelig gjennomførbart, må vi jobbe for nest best-løsninger. NJs mediepolitiske utvalg foreslår at vi da bør jobbe for lavmoms for digitale medier og ukepresse, og samtidig for å beholde nullmomsen for avis. Det kan være en linje som har større sjanse for gjennomslag. Det er for øvrig den samme linjen MBL foreslår for sitt årsmøte på torsdag, etter at avisene og ukepressen overraskende har slått sine pjalter sammen.

Indirekte støtte – som momsfritak og lavmoms – har mange forlokkende trekk. Ett av de viktigste, som i liten grad er belyst i debatten, er avstanden mellom støttegiver og mottaker. Momsfritaket eller lavmomsen har ingen elementer av statlig innblanding i journalistikken. Den utfordrer ikke amlengde-prinsippet. Og den stimulerer til høy mediebruk i befolkningen. Derfor er det verdt å kjempe for best mulig momsordninger for alle medier.

Jeg setter pris på innspill og kommentarer fra de som ergres, gledes eller undres over kommentaren!