Vesentlighetsknappen

Dagbladet lanserer i anledning rettsaken mot Anders Behring Breivik en «terrorfri sone».  Et noe malplassert navn på en knapp du kan trykke på i nettelseser’n din, slik at den filtrerer ut saker om rettssaken og Behring Breivik.

Spøkefulger på Facebook har allerede lansert ønsket om kjendisfri-knapper og soner. Alle har vi våre preferanser når vi leser nettaviser. Selv har jeg vekselsvis ønsket meg Justin Bieber-fri sone, Mullah Krekar-fri sone og arrangement med ski på beina-fri sone - uten at jeg jeg legger filter i nettleser’n for det. Jeg klikker meg bare vekk. Ønsket om en Behring Breivik-fri sone er forståelig, men like fullt problematisk. Slike knapper kan brukes til mye rart, og skal man filtrere bort alt man synes er vanskelig, kan det bli tynt med vesentligheter. Samtidig er det et godt alternativ til å ikke omtale mannen eller rettssaken, ettersom det er leserne selv som aktivt må ta et valg om de vil legge på filteret. 

Rettsaker og rettsoppgjør kan være smertefulle og vanskelige, ikke bare for de som er direkte involvert men ofte for mange flere. Men det er nettopp i tilfeller hvor en ugjerning har rammet svært mange at det er viktig med så mye åpenhet som mulig. Uten sammenligning for øvrig, rettssaker er ofte en del av smertefulle krigsoppgjør nettopp for å kunne lege en hel befolkning og gi dem mer forståelse for hva som skjedde. Mest kjent i så måte er Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon, som fra 1996 hørte vitnemål og gravde i gamle vonde historier over hele Sør-Afrika. Under ledelse av biskop Desmond Tutu fikk sørafrikanere se og høre grusomme detaljer og gråtkvalte forklaringer i flere måneder. Alt ble overført på radio og en rekke mer prominente saker ble TV-overført, med bistand fra blant annet Norge.

Det var ingen hyggelig opplevelse, men sørafrikanerne gikk gjennom en kollektiv prosess som dempet noen av motsetningene som Apartheid hadde etterlatt seg. Og det etterlot seg en litt mindre fragmentert historieforståelse. Sannhets- og forsoningskommisjonen var ikke et rettsoppgjør, men en prosess. Tiltalte fikk tilbud om amnesti ved å fortelle den hele og fulle sannhet. Kun et fåtall spesielt brutale saker, ble ført til doms. En lignende opprørende prosess har Rwanda gjennomgått. Her er det snakk om to prosesser: en krigsforbryterdomstol basert i  Arusha, Tanzania og en lokal høring, kalt gacaca – på gresset, der folk fra lokalsamfunnene dømmer hverandre, som oftest til samfunnstjeneste. Litt unødvendig å påpeke, å stille en mann på gresset foran en mor hvis barn han har hakket i hjel er intet lystspill. Men det har vært en viktig prosess for å få dette landet til å henge sammen igjen etter folkemordet i 1994, som kostet rundt en million mennsker livet.

Rettsoppgjør og sannhets- og forsoningsprosesser er blitt gjennomført i et tjuetalls land, over større og mindre traumatiske hendelser. Tanken er at samfunnet går gjennom både en selvransakelse og en rettssprossess, slik at man skal kunne unngå ny vold. Skal man lykkes, bør så mange som mulig følge med. Både for å sikre en så rettferdig prosess som mulig, og for å hindre at det oppstår alternative forståelser av historien. Jeg tror ikke så mange kommer til å bruke Behring Breivik-knappen, jeg tror de aller fleste av oss har behov for å følge denne rettssaken. Det kommer til å gjøre vondt, men det er nå det gjelder å ikke snu seg vekk. I motsetning til nytt om Justin Bieber, er flomlyset som denne rettssaken setter på Behring Breivik og hans eventuelle meningsfeller, både viktig og vesentlig. Ikke for å generere klikk eller selge aviser, men for å hele nasjonen.