Terje Angelshaug

En liten blomst etter prisfesten

Mediebransjen har nok en gang feiret seg selv. Dette årlige raset av priser bekrefter et selvbilde som mange mener er stort nok fra før. Jeg vil likevel benytte prissesongens høydepunkt til bare å dele ut min egen, lille symbolske blomst til en journalist som gjør jobben sin på en forbilledlig måte, og uten store fakter.

En bedre presse etter 22/7?

Terroren i fjor sommer og den pågående rettssaken er begivenheter som vil bli stående i norsk historie. Dekningen har selvsagt vært omfattende og vi har sett interessante utviklingstrekk i forholdet mellom medier og lesere/seere. Kanskje ett av resultatene av dette nasjonale traumet kan bli en mer åpen og demokratisk presse? 22. juli berørte oss alle, og medienes håndtering av saken har engasjert mange. Debatten om hva som er god og dårlig journalistikk har neppe noen gang vært mer levende enn i tiden etter 22. juli 2011.

Redigert terror og rettssak

Dette er skrevet etter formiddagsmøtet første dag i rettsstatens oppgjør med terroristen ABB. Allerede i disse få timene av rettssaken har vi fått demonstrert hvor vanskelig det kan bli for mediene å redigere rettens forhandlinger. Mot slutten av formiddagens møte brast nemlig tiltalte i gråt. Det skjedde mens aktor viste retten en propagandafilm Breivik selv hadde laget. Filmen er publisert på Youtube, men norske medier valgte ikke å vise filmen.

Etter terroren: Pressens plikt til å såre

Løgn, sex og skjult kamera

Snever journalistikk må vike

Det er visst i ferd med å danne seg kø av medier som ønsker å intervjue monsteret og massemorderen ABB. Jeg spør meg selv hvor lang hukommelse disse mediene har? Hvor mye respekt fortjener de som døde den 22. juli? At store internasjonale medier ønsker et eksklusivt møte med dette forrykte mennesket, forbauser meg ikke, men at norske medier allerede står i køen, er rystende.

Mistroen til pressen

VG har fått mye pepper for sin dekning av rekonstruksjonen på Utøya. Sjefredaktør Torry Pedersen har begrunnet avisens valg, men mange lesere avviser hans begrunnelse som bortforklaringer.

Makt til å ødelegge

En utmerket journalist sa følgende til meg for noen år siden: "Jeg er redd for makten jeg har". Pressens makt er mye diskutert. Hvor mye makt har den, og hvilken type makt snakker vi om? Meningene kan sprike om mangt, men ett er sikkert; pressens makt til å skade enkeltmennesker er nærmest ubegrenset. Jeg lurer ofte på om journalister og redaktører er seg tilstrekkelig bevisst dette farlige faktum.

Avslørende for Kringkastingsrådet

Blix må svare

Adresseavisen har skrotet 90 000 eksemplarer av magasinet UkeAdressa på grunn av en tegning fra avisens faste og glimrende tegner, Jan O. Henriksen. Tegneren antyder at avisen gikk til det drastiske skritt å makulere magasinet fordi ledelsen ikke ønsket å provosere islamister. Selv skal han ha oppfattet tegningen som ufarlig. Sjefredaktør Blix skal ha nektet å kommentere saken til NTB, men sier bl.a. følgende til Journalisten.no: 

Underlig opplevelse

Hvor går grensen for personforfølgelse?

De fleste oppegående nordmenn har nå fått med seg at enkelte statsråder har tatt imot og beholdt gaver de burde gitt fra seg. Avisene har i ukevis vært opptatt av temaet og statsministeren har strammet inn reglene på området. Selvsagt var det legitimt for VG å ta opp temaet, men hva er avdekket og hvor lenge og hvor dypt skal man bore i noe som kanskje ikke er en rystende skandale? Når blir det som i utgangspunktet var en betimelig nyhetssak, personforfølgelse?

Ikke bare i Dagbladet