Rett og urimelig

Den ferske dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen - om kjendisers rett til privatliv på offentlig sted - viser med all tydelighet at de privilegier vi er gitt som journalister, kan brukes opp.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

(Kort referert: Prinsesse Caroline av Monaco har klaget den tyske høyesterett inn for menneskerettsdomstolen etter at tysk presse ved flere anledninger har fotografert henne på offentlig sted i private sammenhenger. Dette må prinsessen tåle, sier den tyske høyesterett, men menneskerettsdomstolen er uenig, og legger til at selv når det fins offentlig interesse, må det vike for retten til vern av privatlivet).

Dommen er etter mitt syn begredelig, men likevel: pressen har ikke fortjent bedre. Som journalister er vi begunstiget med en del privilegier som kommer godt med i arbeidet. Men når vi tyner alt som er ut av disse fordelene, så reagerer omverdenen, og vi mister dem. Da er det dumt å ha sløst rettighetene bort på bilder av dama til Kristopher Schau.

Her hjemme er det nemlig dratt en parallell mellom prinsesse Caroline av Monacos problemer med pressen, og Kristopher Schaus famøse bildefortelling i kjendisbladet Her og Nå. Schau fikk beskjed om at han «burde tåle å bli tatt bilde av på offentlig sted», (Per Edgar Kokkvold gjengitt i Nettavisen, 2. juni i år), og Her og Nås fotograf har nok fortsatt norsk rett på sin side.

At man skal tåle å bli fotografert på offentlig sted, er et resonnement jeg vil tro har tilslutning i de fleste norske pressekretser. Det som er avgjørende etter denne tankegangen er altså ikke hva bildene brukes til å avsløre, men hvordan de er skaffet til veie. Sett i et pressepolitisk perspektiv er dette et tilforlatelig synspunkt. Men når prinsippet hentes fram å forsvare meningsløse saker som ulike kjæresteavsløringer, vil jeg tro at tankegangen mister legitimitet hos befolkningen. Og dermed også blant beslutningstakerne.

Nå må vi snu på flisa, og spørre oss selv hva vi vil med det vi gjør, i stedet for hva vi får lov til. Som høyesterettsadvokat Markus Andresen en gang sa, det hjelper lite å ha rett hvis man mangler gangsyn.

At mangel på gangsyn til slutt har rammet pressen selv, har vi sett før. I vår bestemte finansminister Per Kristian Foss seg for å forby publisering av komplette skattelister. Det skjedde etter at norsk presse hver høst har gått amok i listene og publisert dem uten noen annen journalistisk vurdering enn hva ethvert regneark-program kan utrette.

For noen år tilbake ble norsk presse fratatt muligheten til å hente kopier av passbildet til alle personer med norsk pass. Også den gang fordi våre omgivelser mente at pressen misbrukte de privilegier den er gitt.

Problemet er at pressen støtt benytter seg av muligheter som kanskje burde vært forbeholdt unntakssituasjonene. Jeg frykter vi vil se enda mer av at politikere og rettsvesen legger hindre i veien for pressen, etter skadeverk utført av journalister som skyter spurver med kanoner. Resultatet er at vi mister stadig flere viktige arbeidsredskaper.

Christian Kråkenes

Journalist,

NRK Troms og Finnmark

Powered by Labrador CMS