Kildekritikk og presseetikk i Bergens Tidende
Gjennom en artikkelserie i BTMagasinet satte Bergens Tidende i vår søkelyset på behandlingen av de såkalte tyskerjentene. Det kan det være gode grunner til. Særlig representerer vår behandling av mange av de såkalte tyskerbarna et mørkt og uverdig kapittel i vår etterkrigshistorie. Artikkelserien ble belønnet med den store journalistprisen i 2008. 21. november ble den også tildelt Bergen Journalistlags sølvparaply. I seriens innledning heter det at formålet har vært å dokumentere en del av nyere norsk historie som fremdeles er ukjent for svært mange.
Artikkelserien innledes med «Elses kjærlighetshistorie» hvor en såkalt tyskerjente intervjues nå mer enn 60 år siden frigjøringen. Her heter det blant annet: «17. mai 1945. I hjertet av et Norge i lykkerus, tvinges tyskerjentene til å marsjere halvveis avkledd oppover Karl Johan. «Jeg er tysk hore», sier plakaten de må bære.» Dette er så uhyrlig at man har vanskelig for å tro at det kan være sant. Assosiasjonene går til 1930-årenes Tyskland hvor en del jøder måtte stå til spott og spe for mobben med plakater med liknende eller enda verre tekst. Historien gjentas i en senere artikkel.
Men er historien sann? Jeg har arbeidet en del med dette temaet og har aldri støtt på den. Jeg har spurt en del andre historikere som også har arbeidet med emnet, men de har heller aldri hørt historien. Faglitteraturen nevner den heller ikke. Kan det likevel ha skjedd? I hjertet av et Norge i lykkerus, som det heter i artikkelen. Hvor mange tusen osloborgere må i så fall ha vært vitne til dette? Var det ingen som grep inn? Som protesterte? Hvor mange journalister må ha sett det? Hvor mange fotografer? Likevel har ikke den påståtte hendelsen nedfelt seg i noe kjent kildemateriale, så vidt jeg vet.
Historien er altså svært usannsynlig og burde ha fått journalistens varsellamper til å blinke. Men saken er enda verre. Siden historien forekommer i intervjuet med den før omtalte Else, må vi gå ut ifra at det er hun som er kilden. Ingen andre kilder, verken navngitte eller anonyme, er oppgitt i denne artikkelen hvor Else forteller sin historie. Ifølge det samme intervjuet befant Else seg på Notodden denne dagen. Journalisten har altså oversett eller ikke brydd seg om et åpenbart kildekritisk problem.
Hvordan kan slikt skje? Spørsmålet er om journalisten har hørt det hun ønsket å høre. Måten hun har behandlet den foreliggende faglitteraturen på, kan tyde på det. I den første artikkelen hvor prosjektet presenteres heter det for eksempel helt generelt og uten forbehold at tyskerjentene ble skamklippet, internert, deportert og fratatt sitt norske statsborgerskap. Det nevnes for eksempel ikke med et ord at skamklippingen dreide seg om anslagsvis fire prosent av dem, heller ikke at svært mange av dem som ble deportert kom tilbake til Norge etter kort tid. På den annen side er journalisten prisverdig nyansert når det i faktaboksen i samme artikkel helt riktig heter at de færreste var prostituerte og medlemmer av nazistiske organisasjoner. Hvorfor har ikke journalisten vært like nyansert i begge tilfeller?
Med denne unyanserte presentasjonen av temaet og den uhyrlige, men usannsynlige og udokumenterte historien om tyskerjentene på Karl Johan, settes mye av stemningen i artikkelserien, hvilket sikkert også var hensikten. Hva journalisten har tenkt på i seriens avslutningsartikkel er det verre å få tak på. Her skriver hun blant annet at «… ingen tvangsklippet de over 1000 av 2700 norske mennene i Tysklandsbrigaden som hadde sex med eller et kjærlighetsforhold til tyske kvinner i etterkrigsårene. Så hvorfor reagerte nordmenn så sterkt på norske kvinners seksuelle forhold til fienden?» Her likestilles, så vidt jeg kan se, den tyske okkupasjonen av Norge, og de alliertes okkupasjon av etterkrigstidens Tyskland, hvor også Norge deltok. De norske soldatene i Tyskland gjøres til fiende på lik linje med de tyske soldatene i Norge. Når journalisten ikke er klar over, eller ikke forstår, de helt grunnleggende forskjellene på den tyske okkupasjonsmakten og Tysklandsbrigaden, er det ikke rart at det som skjedde i frigjøringsdagene nærmest fremstår som et mysterium for henne. Her svikter den historiske forståelsen og innsikten fundamentalt.
Jeg tok opp noen av disse kildekritiske spørsmålene i en kronikk som jeg sendte til BT da debatten pågikk i vår. Jeg ble møtt med taushet, til tross for at BT selv hadde etterlyst engasjement fra historikere i artikkelserien.
Etter noen dager ringte jeg til debattredaktør Hilde Sandvik som fortalte at kronikken var til vurdering. Hun ville høre med journalisten om den representerte noe nytt, sa hun. Kronikkens videre skjebne var altså prisgitt journalisten som jeg hadde rettet mine kildekritiske spørsmål til. Debattredaktøren lot ikke til å reflektere over at dette kunne være problematisk. Så ble det taust igjen, og debatten stilnet.
I oktober var det åpenbart rom for nye innlegg, for da tok avisen inn et leserinnlegg hvor det ble hevdet at tyskerjentene ble lynsjet. Jeg prøvde meg med et nytt og forkortet leserinnlegg, men ble igjen avvist. Jeg tok da kontakt med BTs leserombud og påpekte at det var urimelig av BT å stenge kritiske spørsmål om sin journalistiske praksis ute fra spaltene. Da kom endelig debattredaktøren på banen.
I en epost til meg (via leserombudet) hevdet hun at journalisten ikke kunne svare på mine spørsmål om tyskerjentene på Karl Johan fordi kilden hennes hadde gått bort, og at hun «… derfor ikke vet hvor kvinnen hadde sin informasjon fra.» BT ser altså ut til å praktisere en journalistikk hvor man kan trykke de mest utrolige historier, uten å undersøke hvor informasjonen kommer fra, for så i ettertid å ville oppsøke kilden for å høre om historien er sann. Hvis kilden er gått bort forbeholder avisen seg retten til å la være å svare. Debattredaktøren skrev videre at de nå kunne trykke leserinnlegget mitt, men gjentok at journalisten av nevnte grunn ikke kunne svare.
Det hadde nå gått nærmere fem måneder siden jeg sendte den første kronikken. Jeg spurte debattredaktøren om BT kunne opplyse leserne om at innlegget var blitt liggende i redaksjonen. Det ville hun ikke, men hun svarte meg i en epost at «… Eg meiner det er uproblematisk å trykke det no, slik det står.»
Den 11. november sto innlegget mitt på trykk. Overskriften «Kilder og åpenhet» var fjernet. Det samme var det meste av innledningen som omhandlet dette og setningen om at jeg hadde tatt kildekritikken opp i en kronikk i mai. På ett punkt har imidlertid BT holdt ord: Avisen har ikke svart.
Det er synd at et så prisverdig tiltak og et så viktig tema fikk en slik behandling. At en journalist stirrer seg blind på sitt prosjekt og lar kildekritikken fare, er ille. At debattredaktøren deretter hindrer faglig kritikk av dekningen, er verre. Min befatning med BT i denne saken har vært svært frustrerende og til dels også skremmende. Det skal svært mye til før jeg engasjerer meg i en liknende sak en annen gang. Troen på at det er mulig å føre en debatt med blanke våpen hvor BT er motpart, har dessverre blitt betydelig svekket.
