Herman Willis på Aschehougs hagefest. Foto: Kathrine Geard
Provosert Willis
Da Herman Willis slaktet oversettelsen av en Pynchon-roman, krevde motstandere hodet hans på et fat.
– Så vidt jeg vet er dette første gang en leder av oversetterforeningen har gått ut offentlig mot en anmelder, men Willis’ «klipp og lim»-referat og angrep på oversetteren var så voldsomt at det føltes nødvendig, sier Cecilie Winger, leder av Norsk Oversetterforening.
– Jeg får si som Michael Corleone i Gudfaren, «my true enemy has yet to reveal himself». Dette handler om noe annet, men hva kan jeg ikke uttale meg om. Jeg gjør meg jo mine tanker, men de tror jeg det er best jeg holder for meg selv, svarer Herman Willis.
Pyton om Pynchon
Bråket startet da Willis anmeldte Thomas Pynchons roman «Mot dagen» i Morgenbladet. Boka ble rost, men oversettelsen så nådeløst slaktet at mange mente Morgenbladet burde sparke sin kontroversielle anmelder. Men kulturredaktør Håkon Gundersen endte i en leder med å uttrykke tillit til sin omstridte anmelder.
– Fartein Jonassen har etter alt å dømme rett i at Willis siterer uten å ha oppgitt kilde. Men jeg mener Jonassen og andre trekker en forhastet konklusjon når de dermed mener Willis ikke har lest boka, noe som jo ville ha vært et alvorlig tillitsbrudd. Mitt poeng er at Willis’ tanker og tolkning er hans egen og at kritikken av oversettelsen er interessant og står ved lag, kommenterer Håkon Gundersen.
Han forteller at Morgenbladet «selvsagt» har diskutert saken internt, og at han også har hatt kontakt med Willis.
– Jeg oppfordret ham til å komme med et utfyllende svar, men det har han ikke ønsket. Det er også grunnen til at jeg selv skrev en leder om saken.
Provosert
Det eneste Willis inntil nå har uttalt om saken, er at han har registrert kritikken og tar konsekvensen av den i den forstand at han heretter ikke vil anmelde oversettelsene, kun originalen. Men til Journalisten velger han å forklare hvorfor han ikke har møtt «klipp og lim»-kritikken eller svart på insinuasjonene om at han ikke har lest boka.
– Jeg blir provosert av og aksepterer ikke premissene for et slikt spørsmål. Det er en mistenkeliggjøring av en anmelder, hvor et nei-svar til anklagene framstår som bekreftelse på at det er grunn til mistanke. Og hvor et ja-svar kan få store konsekvenser for anmelderens arbeidsforhold, sier Willis (eller Ole Fyhn, som han egentlig heter).
Forfatteren og journalisten mener påstanden om hans handlingsreferat er «klipp og lim»-basert, blir helt uvesentlig.
– I USA kom boka ut i 2006, og den har vært gjennomdiskutert av pynchoniter på diverse nettsider siden den gang. Hvis jeg som anmelder gjengir noe av dette, hva så? Jeg har fulgt med på disse forumene og mener det ville vært et større problem hvis jeg ikke hadde gjort det. En anmelder som ikke holder seg orientert lever i et vakuum, og det kan ikke en anmelder gjøre!
Må oppgi kildene
Anne Schäffer, journalist og leder av Norsk Kritikerlag, mener det er helt uproblematisk at en kritiker støtter seg til andre kilder når det gjelder handlingsforløp, men at det da er viktig å være åpen med dette.
– Så lenge vurderingene er kritikerens egne, så må det være greit å bruke noe andre har kommet med som en del av ens egen kritikk. Men hvis Willis’ kritikere har rett – og jeg understreker hvis, siden jeg bare kjenner saken gjennom mediene – så kan han her ha brutt de alminnelige presseetiske reglene om sitatrett. Og når man går så hardt ut som han gjorde i dette tilfellet, blir det ekstra viktig å være helt åpen om sine kilder, sier Schäffer.
Kamp om det frie ord
Willis mener angrepet på ham som kritiker føyer seg inn i et mønster, hvor forlag ofte går til angrep på person når det er en anmeldelse de ikke setter pris på.
– Forlagene kontrollerer bortimot alle ledd i bokbransjen unntatt kritikerne, men de vil gjerne ha kontroll over denne delen også. Derfor er det viktig at en eventuell oppsigelse av en kritiker må være basert på redaksjonelle vurderinger og ikke på grunn av en kampanje fra ytre krefter. Gir vi etter for ytre press, så har vi ingen fri presse.
