Det var historien om 85 år gamle Hjørdis som startet det hele, men det var bildet av gamle Kåre som fortalte Steinar Figved at han var Skup-vinner.
– Da bildet av ham dukket opp på skjermen i Tønsberg, skjønte jeg at «Eldrebløffen» hadde vunnet. Det var bare utrolig stort, sier TV 2-journalisten.
Sammen med sine kolleger Asbjørn Øyhovden og Robin Idland Krüger ble Figved i fjor hedret med Skup-prisen for «Eldrebløffen». Ifølge Figved er en av virkningene av prisen at han har fått litt større selvtillit som journalist.
– Man får jo litt støre tro på egen dømmekraft etter en slik anerkjennelse. Og etter at jeg gjennom denne saken har opplevd hvordan graving kan gi resultater i den andre enden, så gir det også litt mer mot til å satse. Dessuten føles det litt enklere å gå til sjefen, dersom man har noen ønsker man vil forfølge, ler Figved.
Fordelte oppgavene
De tre prisvinnende TV 2-journalistene bor på tre ulike steder i landet, slik at mye av «Eldrebløffen»-kontakten dem imellom foregikk på telefon eller mail. På samme måte fordelte de også arbeidet. Øyhovden hadde mest fokus på de personlige skjebnene og Krüger på det politiske miljøet, mens Figved fikk mye av ansvaret med å samle inn nødvendig data fra alle landets kommuner. Informasjon som satt sammen skapte den oversikten som igjen skapte begrepet «Eldrebløffen».
– Jeg er veldig opptatt av datastyrt journalistikk. Og jeg føler nok at interessen i TV 2 for dette som metode er blitt større etter «Eldrebløffen», sier Figved, som vedgår at det ikke alltid var like lett og moro.
– Vi fikk mange svar på våre første henvendelser, men det var også mange som lot være å svare. Det ble min oppgave å nå igjennom til alle, og jeg måtte pushe ganske hardt noen ganger. Da det toppet seg følte jeg meg like ille som en telefonselger. Vi var nødt til å ha data fra samtlige kommuner for å få den komplette oversikten, og på det aller verste ringte jeg ikke personene bare på jobb eller mobil. Jeg ringte dem også privat, og da følte jeg at jeg beveget meg i et grenseland jeg helst ikke ville være i.
Det aller mest ubehagelige opplevde han da en kvinnelig ansatt i en kommune brøt sammen på telefon og begynte å grine, da han etter mange forsøk, langt om lenge, klarte å få tak i henne.
– Det var direkte ubehagelig, konstaterer Figved.
Pappaperm
Når vi treffer ham, er han imidlertid langt unna både telefonpushing, kommunegrining og eldrebløff. Nå er han i pappapermisjon, og triller sin lille ettårige datter i vårlige omgivelser i Sandnes. Der bor han sammen med sin journalistkone, og med nokså kort avstand til arbeidsplassen i Stavanger.
– Det som er veldig greit med å jobbe for TV 2 her, er at hverdagen blir så variert. Det blir en del løpe-og-haste-jobber i regionen, men du får også mulighet og tid til å gå i dybden.
Det er dypdykkinga som sikret Steinar Figved Skup-prisen. Men selv om TV 2-journalistene hele tida hadde troen på at de jobbet med en god sak, innrømmer Figved at han aldri så for seg den gjennomslagskraften saken i ettertid faktisk har fått.
– Men det skal jo ikke bety noe i premieringen. Noe jeg syns er helt greit. Hvor stor gjennomslagskraft en sak får er jo veldig avhengig av hva slags medie den blir publisert i. Derfor er det bra at det er arbeidet som belønnes og ikke konsekvensene, sier Figved, som imidlertid ønsker at Skup kunne bli strengere på et annet punkt.
Kortere rapporter!
– Tidligere var det ingen lengdebegrensninger på metoderapporter. Nå skal de helst ikke være på mer enn 20, men jeg ser gjerne at man stiller krav om enda kortere rapporter. Det vil kunne styrke konkurransemulighetene til de små redaksjonene, de som ikke har råd eller mulighet til å bruke så mye tid på metoderapporter som store redaksjoner, sier Figved. Som selv brukte nærmere to uker på sin metoderapport.
– Et par, tre dager fikk jeg fra TV 2, men resten ble gjort på fritida, framfor alt i romjula, forteller Figved. Han tror på metodeskriving og metodelesing som læremiddel.
– Du lærer masse underveis i arbeidet, og etterpå, mens du skriver rapport, ser man også hva man burde gjort annerledes. Og kan gjøre annerledes, til neste gang. Det gir inspirasjon!
«Under radaren»
– «Under radaren» var en sak fra et smalt område, og ikke umiddelbart lett tilgjengelig for leserne. At en slik underdog vinner Skup-prisen er veldig morsomt, og for oss var prisen en meget fin anerkjennelse av jobben vi hadde gjort. Et bevis på at man faglig er langt framme, sier DN-journalist Gøran Skaalmo mens makker Trond Sundnes legger til:
– Da jeg fikk Skup-prisen første gang, fungerte det som en stor motivasjonsfaktor for å fortsette med gravejournalistikk. Jeg fikk lyst til å avdekke noe stort igjen, og prisen var en bekreftelse på at jeg visste hva som skal til for å dra et stort prosjekt i land.
Skaalmo og Sundnes har begge vunnet Skup-prisen en gang tidligere, i henholdsvis 1997 og 2001. I tillegg er de flere ganger blitt premiert med Skup-diplomer. De forteller at foruten ære har prisene og diplomene resultert i mange forespørsler om foredrag, og Skaalmo bekrefter at han etter sin første Skup-pris også fikk jobbtilbud.
Havnet på Stortinget
Denne effekten var mye mindre etter «Under radaren»-prisen, muligens fordi 2009-vinneren ikke akkurat var den saken som folk snakket om det året.
– Saken ble til i to omganger, hvorav den andre var et resultat av tips og opplysninger som kom fram etter at vi publiserte den første. Selv om det var et område som kanskje lå fjernt fra folks hverdag, førte den til høring i kontrollkomiteen på Stortinget og gransking av både Forsvaret og Luftfartstilsynet. Slik var saken med på å utvide vårt kildenett betraktelig. Og det er jo en veldig positiv effekt, sier Skaalmo.
Sundes mener «Under radaren» var så viktig at flere burde ha skrevet om den, men sakens kompleksitet gjør at han ser hvorfor den fikk så lite omtale.
– Konsekvensene ble likevel store, blant annet ved at et dårlig forberedt lovforslag ble stanset. Og når du jobber med en sak som dette, er det som skjer etterpå veldig viktig. Alle gravejournalister har vel et ønske om at det de gjør skal sette dagsorden.
Omfattende metodearbeid
At en såpass smal sak kunne vinne Skup-prisen forklarer duoen med at den «var interessant metodemessig». Første del handlet mye om offentlig innsyn, å følge pengene den andre. Samtidig var det stort fokus på offentlig ressursbruk, og research knyttet til lovforslaget som de to DN-journalistenes gravevirksomhet torpederte.
– Det var et omfattende metodearbeid på ulike fronter, hvor det gjaldt å sette sammen de ulike bitene slik at den større sammenhengen ble synlig.
De store favoriseres
Både Skaalmo og Sundnes mener det er viktig med en metodepris, og peker på at metoderapportene kan fungere som en stor lærebase på tvers av ulike redaksjoner i ulike typer medier. Likevel er begge åpne for en liten justering innenfor prisens metoderammer.
– Det er stor forskjell på hvor mye ressurser en redaksjon har, og dagens pris favoriserer de store. Det kan være et argument for å dele opp prisen i tre kategorier, for riks-, regional- og lokalmedier. Muligens kan man i tillegg ha en pris til en sak som setter dagsorden, men selv om en sak er aldri så fantastisk så er det jo ikke sikkert at den har med metode å gjøre, kommenterer Sundnes.
Han anslår at han brukte «en god uke» på å skrive metoderapport, mens kollega Skaalmo antyder at «det går fort to uker på en rapport».
Gjennomskue
Begge innrømmer at etterkonstruksjon byr på en mulighet til å sminke en rapport, slik at journalisten framtrer i et ekstra godt lys. Men Sundnes tviler på at du kan sminke deg til en pris.
– Jeg tror juryen vil gjennomskue noe slikt. Problemet med metoderapporter er nok heller at mange går i fella og bare beskriver de flotte skupene de gjorde i saken, i stedet for å fokusere på metoden. Vi gjorde selv denne feilen i «Under radaren»-rapporten, slik at den måtte skrives på nytt, før den kunne sendes inn.
Morten Mørk, daglig leder i teknologifirmaet Ocas (som mistet en kontrakt med Forsvaret verdtmangfoldige millioner kroner), vil ikke intervjues. Men hans syn kommer klart fram når han i meget bryske ordelag forklarer at han ikke ønsker å ha noe med oss journalister å gjøre.
«Mitt skip er lastet med»
NRK-journalistene Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøns graving sendte Vest Tanks daglige leder i fengsel. Likevel har Jostein Berland bare godord å si om dem.
– Bakke og Knudssøn gjorde en fabelaktig jobb. De fungerte som et ordentlig etterforskningsteam, som kom fram til svaret. Hadde de ikke gjort det, hadde vi ikke fått vite om innholdet i tankene, roser Berland de to Skup-vinnerne med.
At «det de gjorde» førte til fengselsstraff for ham selv, endrer ikke på hans positive holdning overfor NRK.
– Nei, dommen er noe helt annet. Og som daglig leder er det jeg som må stå til ansvar når vi har handlet feil, enten det er bevisst eller ubevisst. Personlig opplevde jeg NRK som raus og troverdig i denne saken, og jeg har ikke noe negativt å si om Bakke eller Knudssøn.
Pris som inspirerer
For journalistene er Skup-prisen en stor inspirasjonskilde.
– Arbeidet med denne saken var ofte vanskelig og tung. Da er det gledelig med en pris etterpå, sier Knudssøn mens Bakke også vektlegger at prisen bekrefter at de valgte en god måte å jobbe på.
Også Bellona-leder Frederic Hauge er veldig positiv til NRK-journalistenes innsats.
– De gjorde en fantastisk jobb, de avdekket de faktiske hendelsene i saken på en veldig grundig måte. Men media ellers fulgte ikke opp. De gjorde ekstremt lite på en så viktig sak. Hvor var jakta på de politiske og offentlig forvaltningsmessige konsekvensene?, spør Bellona-leder Hauge.
Oppi stabburet
– Vi var så uheldig å havne oppi stabburet til daværende Senterpartileder Åslaug Haga. Eksplosjonene i Sløvåg var glemt da vi publiserte saken i NRK Brennpunkt, og i nyhetsbildet tapte vi mot Haga, svarer Bakke og Knudssøn.
Bakke innrømmer at de tenkte «faen, nå drukner vi» da Haga-saken eksploderte samme uke som deres Brennpunkt-dokumentar ble vist. Men Knudssøn har også forståelse for at bølgene i media etter deres egen sak ble så pass små.
– Det er mye som kunne vært gjort med Vest Tank-saken etter vårt program, men saken var så spesiell og komplisert at jeg skjønner at ikke andre tok den videre.
Ville nyte godværet
For journalistene begynte «Mitt skip er lastet med»-saken med en utflukt til Gulen i Sogn og Fjordane. De ville kjenne om lukta virkelig var så ille som folk sa, en snau måned etter at en tank eksploderte og fire brant opp hos selskapet Vest Tank i Sløvåg i Gulen.
– Det var den, og det vekket vår nysgjerrighet. Men i begynnelsen jobbet vi bare med saken innimellom, mens vi egentlig drev med noe helt annet.
Saken utviklet seg gjennom hard og intens jobbing, men også nysgjerrighet og ren flaks.
– Vi visste ingenting om olje eller shipping, og egentlig var det først under redigeringen av saken at vi fikk de siste brikkene på plass og bildet ble komplett. Da begynte vi også å forstå omfanget av den. Motparten hadde vært helt lukket hele tida, helt fram til produksjonen var ferdig. Da raslet de med sablene og stilte med et kobbel advokater.
Bakke innrømmer at det i denne fasen føltes ubehagelig å ha et slik gigantisk selskap som motpart.
– De så store, vi så små. NRK kunne fått en ordentlig smell hvis vi hadde bommet på noe. Vi var ikke så høye i hatten, men stolte på at vi faktisk hadde god dokumentasjon på alt vi sa og viste i programmet.
Markerte uenighet
Det mente tydeligvis ikke oljehandelselskapet Trafigura, som gjennom advokat Joakim Marstrander i Vogt & Wiig advokatfirma, klaget NRK-programmet inn for PFU. Men NRK ble frikjent.
– For Trafigura var det viktig å markere at man var uenig i NRK-vinklingen, og PFU var en naturlig arena å målbære denne uenigheten på, forklarer Marstrander.
Han har i dag ingen befatning med Trafigura eller saken, men sier i en kommentar at han føler at NRK-programmet ble fanget i en slags kampanjeform, etter at de hadde lagt så mye ressurser i saken.
– NRK ble en aktør, mer enn en formidler.
75 sider
NRK-journalistenes metoderapport endte på 75 sider.
– Det var vel etter oss at Skup innførte lengdebegrensninger på metoderapportene, ler Knudssøn.
– At rapporten ble så lang skyldes at vi måtte rekonstruere et helt år med uhorvelig mange kilder. Til tross for at vi hadde god systematikk, var omfanget så voldsomt at det likevel ble et stort og tidkrevende arbeid. Det var en utfordring å begrense seg uten at det skulle gå ut over forståelsen av saken.
– Har Skup-prisen et for ensidig metodefokus?
– Det er et vanskelig spørsmål, men det som er fint med Skup er at den går på tvers av medier. Og at man kan lære mye av å lese andres metoderapporter. Dessuten fins det jo andre journalistpriser hvor andre kriterier vektlegges i langt større grad, svarer Synnøve Bakke.
Terra-saken
Morten Hofstad sto lenge alene, men da han fikk hull på Terra-byllen fikk bølgene internasjonal oppmerksomhet.
– Den mest konkrete virkningen av Skup-prisen for meg var at jeg skrev bok, «Eventyret om Terra». Den solgte godt over 2000 eksemplarer, som er mye for denne type bok. Moro!
Ellers fikk jeg mange invitasjoner til å holde foredrag over hele landet. Fra lokallag i NJ, men også fra kommunerevisjon og kommunikasjonsbyråer som ville snakke om krisehåndtering. I alt ble det nok rundt 50 foredrag. Det siste var i valgkampen i fjor, i Hemnes kommune, som var en av kommunene som tapte millioner på Terra-skandalen, forteller Hofstad.
Fikk jobbtilbud
I dag har Hofstad en redaktørstilling i Helgelands Blad, men da han fikk Skup-prisen jobbet han som journalist i Finansavisen. Hadde han valgt å bli i Oslo, er det likevel ikke sikkert at han hadde blitt samme sted. For en konsekvens av Terra-saken var at Hofstad fikk et «svært flatterende jobbtilbud» fra en stor mediebedrift.
– Hvilken kan være det samme, men tilbudet var så godt at det var vanskelig å si nei. Jeg fikk også en svært hyggelig håndskrevet hilsen fra redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten.
– På det tidspunktet hadde jeg uansett bestemt meg for å flytte hjem til Helgeland og en annen jobb der. Jeg hadde jobbet med nyheter i Oslo siden 1995, og følte at tida var moden for å gjøre noe annet. Nå lager jeg lokalavis, og trives med det!
Symptom på noe større
Terra-skandalen rystet norsk offentlig forvaltning i sine grunnvoller, og Hofstad vedgår at det var veldig spennende å se at en sak som han hadde jobbet fram fikk så stor betydning.
– Terra-saken skapte jo et voldsomt styr, som også ga ringvirkninger internasjonalt. Det var en sak som gikk ut over seg selv. Terra-skandalen ble et symptom på noe mye større, på et alvorlig samfunnsproblem. Og den er jo ikke avsluttet ennå, fortsatt verserer den i rettssalen, med store erstatningskrav fra kommunene. Men også mot kommunene, kommenterer Hofstad.
Tungt med tvil
Siden Finansavisen er en forholdsvis liten avis med en liten redaksjon, måtte Hofstad mye av tida jobbe alene med Terra-saken. Tvilen begynte å melde seg da de andre store mediene etter den første avsløringen, med påfølgende brannslukking fra Terra Securites, mistet interessen for saken.
– Da jeg ble stående alene på banen, føltes det både tungt og ubehagelig. Tvilen dukket opp, og frykten for å trampe i klaveret meldte seg for alvor.
Hofstad hadde imidlertid hundre prosent støtte hele veien fra sin redaktør, Trygve Hegnar.
– Og det hjalp, for han har jo god kunnskap om slike saker.
Skup for strengt
«Terra og kommunene» er en av de Skup-vinnerne de siste årene som har fått størst konsekvenser og bredest dekning i mediene. Siden Skup er en metodepris, er omfanget av saken likevel ikke avgjørende for eventuell premiering. Hofstad er ikke ubetinget sikker på at det er riktig strategi.
– Et poeng med gravesaker bør være hva man faktisk får fram, og da syns jeg vel at Skup bør se litt stort på det og ikke følge metodekriteriet like strengt som de gjør i dag. Min egen sak var for øvrig ikke så metodepreget, men den satte vel lukt og farge på en abstrakt og for mange uforståelig problemstilling, sier Hofstad og forteller at han ikke brukte mer enn tre dager på å skrive metoderapporten, bygget på logg og gamle notater.
Terra tause
For Terra Securities betød saken kroken på døra. 75 ansatte mistet jobben, og erstatningssøksmålene går fortsatt sine runder i rettsapparatet.
Verken daværende daglig leder i Terra Securities, Svein Erik Nordang, eller konsernsjef Ola Sundt Ravnestad, ønsker å kommentere saken eller sine opplevelser av mediene. Ravnestad er likevel villig til å dele svarmailen vi fikk:
«En refleksjon er at man bør skille mellom de som skrev om de konkrete sakene, og de redaksjoner og journalister som hiver seg på og skriver mest om personene rundt saken på en tabloid måte som sjelden har noe som helst med sakene å gjøre. De siste får sjelden noen priser, men saker i PFU.»
Han viser til at det pågår en rekke juridiske prosesser rundt den aktuelle saken.
«Som tidligere styreformann blir det derfor feil av meg å bidra til ytterligere diskusjoner.»
