Jeg ser jo likevel et menneske

Når rettssaken foregår på dagtid, er jeg på jobb og jeg ser på, men fragmentvis bare. Kolleger kommer med bemerkninger, vi diskuterer prinsipper litt, så vender vi tilbake til arbeidet. Når jeg kommer hjem om kvelden setter jeg meg ned og leser referater. Da ser jeg et menneske som heter Anders Behring Breivik, et navn jeg er overrasket over å lese at mange ikke vil se. Som om den vonde virkeligheten lar seg rydde vekk for ofrene for de skuddene han fyrte av, for bomben han ville sprenge, for alle de som mistet noen, for alle de som fortsatt lever. Som om virkeligheten lar seg rydde vekk for det arbeidet vi alle burde forsøke å være med på. Som om det ikke var et menneske som sto bak og gjorde disse handlingene, som om han ikke har et navn. Han må jo nevnes.

Jeg ser også et menneske jeg syns synd på. Det er en følelse som forstyrrer meg. Men den kommer tilbake, og den føles forbudt. Det kjennes skummelt å nevne den. Jeg blir redd for at andre skal tro at jeg ikke forstår hva det virkelig innebærer det han har gjort. Jeg erkjenner for meg selv at jeg ikke gjør det heller. Jeg forstår det vel omtrent som de fleste av oss forstår det. Jeg forstår at jeg på ingen måte vet hva det innebærer for dem som er nærmere de handlingene han ville gjøre. Jeg forstår også at jeg ikke kan se konsekvensene for samfunnet vårt fremover, men jeg frykter dem.

Det kjennes som om det kreves av meg at jeg ikke bare skal snakke om handlingenes ondskap og gru, om at rettsstaten må virke, om at vi som samfunn må erkjenne at holdningene som Anders Behring Breivik var drevet av eksisterer og at vi må forholde oss aktivt til dem, vise fram absurde feilslutninger, diskutere menneskesynet. Det kjennes som om det kreves av meg at jeg skal ta avstand fra selve mennesket Anders Behring Breivik. Det er det jeg legger merke til at jeg ikke får til. Jeg ser og hører karakteristikkene journalister og andre gir ham, ynkelig, taper, monster, som om vi skal straffe ham med ordene våre.

Jeg ser et menneske det har gått fryktelig galt med. Jeg vet at jeg ikke kjenner virkeligheten om Anders Behring Breivik, vi kjenner ikke virkelighetene til hverandre, vi kjenner knapt våre egne virkeligheter og hva som gjør at vi synes som vi synes og gjør som vi gjør. Det betyr ikke at jeg ikke mener vi er ansvarlige for handlingene våre. De aller fleste av oss skal regnes som ansvarlige for det vi velger å gjøre, så lenge vi har valgets mulighet. Det er ikke meg som kan avgjøre om Breivik kan regnes blant oss.

Men her jeg sitter og prøver å fatte, med mine kunnskaper, med min bakgrunn, slik hver av oss gjør, alt det grufulle og uforståelige vi får kjennskap til, så kommer stadig denne uvelkomne og overraskende følelsen av at jeg syns synd på mennesket Breivik.

Jeg ser en liten gutt som sitter der. Et barn som prøver å trøste seg med at han har skjønt det ingen andre forstår, som tror han har outsmarted oss alle. Om ikke noen andre skjønner at han kan sine ting, så vet han det selv og den tanken trøster han seg med. Han har konstruert et følelsesmessig fellesskap med alle hvite, kristne skybertmenn som han selv kjenner at han tilhører: Det er oss, det er vi. Når alle nå avskyr ham, så har det gått akkurat slik han forutså og ønsket seg det.

Han vet at alle ser på ham som et monster, han ville drepe mennesker likevel. Han ser på seg selv som en Jesus som tar på seg våre synder, han er kanskje alene i verden og hatet av alle, men han redder oss. En ekstrem følelse av å være alene, av å ikke få til å nærme seg verden med de menneskene som er i den, av å ville peppe seg opp på ideen om at jeg, det er jeg som har forstått det hele. Som en liten gutt som trenger trøst men som har trengt seg inn i hjørnet. Og nå er det ingen som kan trøste ham lenger. Det er det jeg ser.