Pressen må gå

Jeg vet ikke om det toppet seg med Kyrre Nakkims selvhøytidelige selvfølgeligheter. Kanskje var det VGs krav om statsministerens avgang, eller Elin Ørjaseters hjerte- og taktløse karakterdrap på politimester Sissel Hammer etter at hun brast i gråt ukontrollert foran kamera?  

Kanskje var det summen av det hele. Plutselig ble jeg forbannet. På en profesjon jeg før var en del av. Jeg så ikke klokskap lengre, men retthaverske linjedommere. Et behov for enkle, entydige svar som ikke er situasjonen verdig. Og som vitner om lav selvinnsikt.

Hva tenker Aftenposten i dag om Aftenposten-lederen fra 2007, som hevdet at begrunnelsen for å stenge Grubbegata var “hypotetisk og hysterisk”? Hvilken rolle spilte pressen for å legitimere synspunkter i spillet som åpenbart pågikk om Grubbegata? 

Ansvaret for ubehjelpeligheten 22. juli – og de mange feilene som ble begått i forkant – finnes ikke hos en enkeltperson. Ansvaret er intrikat vevet inn i maktens økosystem, spredt på mange ledernivåer over en lang tidslinje. Det handler om en feile beslutninger. Det handler om fravær av beslutninger. Feighet. Fravær av kritiske spørsmål. Det er trolig mange som føler et personlig ansvar. De bærer en tung bør.

Føler pressen et ansvar? Redaktørene, som nå har satt hele kavaleriet i sving for å henge bjellen på riktig katt, undres de i disse dager: Hvem hadde ansvar for å stille de viktige, kritiske spørsmålene?

Politiets rutiner er aldeles skandaløse. Vedtatte planer er ikke gjennomført. Norge ligger langt etter våre nabolag med implementering av moderne IKT-systemer. Politiet preges av profesjonsstrider. Politiutdanningen kritiseres. Juridiske ansvarsforhold er uklare. And the list goes on.

“Hadde pressen vært mer opptatt av substansen i politikken enn av spillet, hadde de manglene som 22. juli-kommisjonen avdekker, ikke blitt så store”, skrev Jon Wessel-Aas på Twitter i dag.

Han har et veldig viktig poeng. Den kritiske journalistikken spiller en nøkkelrolle i et tillitsbasert demokrati. Journalistikkens oppgave er ikke å avkreve symbolske botsøvelser og offerritualer etter at skaden er skjedd.

Den er viktigere enn det.

Den handler om å være en utrettelig, kompetent og uredd samfunnskraft. En motmakt, som driver grundige undersøkelser, setter spørsmålstegn ved offisielle glansbilder, avdekker ukultur, skaffer tilveie og sammenstiller data, forteller viktige historier, og søker andre kilder enn de som selv har interesser i en sminket sannhet.

Er det ikke pinlig for medieledere å se kommisjonen avdekke et takras av potensielle nyhetspoeng og kritiske samfunnsutfordringer, som redaksjoner selv ikke har maktet å fange opp? 

Nå når alle steiner skal vendes: Hvor er selvransakelsen og ydmykheten på journalistikkens vegne?

Har jakten på en digital forretningmodell gått på bekostning av samfunnsoppdraget? Har “innholdsproduksjon”, hjernedøde puppeklikk og overflatehendelser, erodert bort journalistikk med tydelig samfunnsbrodd? 

Kommisjonen avslører at skandaløse forhold, selv de som ligger like under overflaten, har fått utfolde seg uforstyrret fra pressens kritiske undersøkelser.  

Sviktet norsk medier sitt samfunnsoppdrag før 22. juli? Trolig gjorde de det, slik svært mange andre også sviktet. Det er jævlig. Men det er tilgivelig. Samfunnet vårt var ikke rigget for bunnløs ondskap. Utfordringen fremover blir å gjenskape en ny tillit, uten naivitet. Her spiller journalistikken en viktig, konstruktiv rolle. 

Men noen i pressen må gå.
I seg selv.

 (Nilsen driver konsulentselskapet Dreis. Han skriver bloggen Waagenilsen, der denne teksten først ble publisert og du også finner kommentarer.)