Slakter Huitfeldts lov

I fjor høst var jeg på studietur i Italia for å ta det som da fortsatt var Berlusconis medierike i nærmere øyesyn. Der besøkte vi AGCOM, som er det nærmeste vi kommer et italiensk medietilsyn. Etaten ledes av fire styremedlemmer – utpekt av parlamentet. Tilsynet skal blant annet sikre at ingen aktør oppnår en «dominant posisjon» i mediemarkedet.

Tidlig ute

Italienerne måler dette ved å putte omsetningen fra selskaper som driver med alt fra reklame og kino til dagspresse og kringkasting inn i en pott som de kaller SIC. Begrensningen består i at ingen selskaper får ha en omsetning som overstiger 20 prosent av totalen. Det problematiske med denne løsningen er at den generøse inkluderingen gjør potten så stor at ingen eller få selskaper i realiteten truer begrensningen. Og i tillegg har de altså en mer politisk styring over organet.

Samtidig som Italia på begynnelsen av 1990-tallet innførte eierskapsbegrensninger, så den norske regjeringen behovet for en eierskapslov på mediefeltet her hjemme. 1. januar 1999 trådte medieeierskapsloven i kraft. Formålsparagrafen om at den skal «fremme ytringsfrihet, reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud» har bestått siden.

Revideres

Nå skal loven revideres for å holde tritt med de raske endringene i mediebransjen. Departementet ser fortsatt behovet for en eierskapslov og vil videreføre eierbegrensningen på 1/3 av markedet. Men markedsavgrensninger foreslås løftet ut av loven og over i vedtekter fastsatt og håndhevet av Medietilsynet. Målet med dette grepet skal være å få et mer fleksibelt reguleringsregime som enklere kan tilpasses den løpende utviklingen.

Regionale markeder foreslås også videreført, men omdefinert av tilsynet. Det foreslås at multimedieeierskapsregelen mykes opp slik at en aktør som eier en tredjedel i ett mediemarked kun kan eie inntil en fjerdedel i et annet. Krysseierskapsbestemmelsen foreslås opphevet. Og departementet ønsker ikke at vertikal integrasjon, som betyr at et selskap beveger seg opp eller ned i verdikjeden, skal omfattes av loven.

Skarp kritikk

Schibsted, Amedia (tidligere «nye» A-pressen) og Mediebedriftenes Landsforening (MBL) nær slakter kulturminister Anniken Huitfeldts utkast i den nylig avsluttede høringsrunden.

Schibsted går klart lengst ved å hevde at lovens formål «best oppnås ved å oppheve medieeierskapsloven.» Konkurranseloven er nok, hevdes det. Konsernet er sterkt kritisk til virkelighetsbeskrivelsen som ligger til grunn for lovforslaget, og alle tre misliker sterkt forslaget om at Medietilsynet både skal foreslå og håndheve vedtekter. Det mener de vil gi uforutsigbarhet for kommersielle aktører.

Rammer

At Schibsted er motstander av særskilte eierbegrensninger på mediefeltet, er ikke noe nytt. Også for seks år siden tok konsernet til orde mot eierloven. Da var argumentet at ingen norske profesjonelle medieeiere søker å kontrollere meningsmangfoldet og at norske redaktørers frie stilling er akseptert av eierne.

Hvor bevisst det er at Schibsted nå underslår at redaktørene må forholde seg til eierens avkastningsmål gjennom budsjettene, er uvisst. Men høstens kutt og avsløringen om at konsernet tok ut over én milliard kroner i konsernbidrag tidligere i år, står nå som slående eksempler på hvordan eieren legger rammene redaktører og direktører opererer innenfor.

Skille

Schibsted vet at loven ikke blir forkastet under dagens regjering. Derfor er de kloke nok til å liste opp alternativer for å myke opp loven. Argumentet om sterke norske medieeiere er utviklet videre, skjønt det implisitt ligger at de må bli færre. Schibsted tegner nemlig et bilde der en ytterligere konsolidering av norske medieeiere er nødvendig i møte med internasjonale selskaper som Google og Facebook, som «stjeler» annonsekroner fra norske mediehus. Det hevdes også at «sterke norske mediehus ikke er en trussel mot ytringsfrihet og demokrati, men en nasjonal sikring mot forflatning fragmentering og fremmedgjøring.»

At Schibsted mener sikring av ytringsfrihet og mangfold må skje ved at vi får færre norske mediehus, viser den skarpe skillelinjen i saken. Men har Schibsted rett?

Mediekritisk

På et seminar om eierskapsloven i Bergen i vinter så vi verdien av meningsbryting da Dagblad-redaktør John Arne Markussen gikk til angrep på eierkonsentrasjon. Språkbruken får så være, men det gikk hardt for seg mellom redaktørene i Fredrikstad i januar. Og Marie Simonsen hadde flere slående eksempler på hvordan det allerede i dagens medielandskap står dårlig til med «pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», som det heter i Vær Varsom-plakaten. 

Dagblad-eier Berner Gruppen mener i selskap med blant annet Mentor Medier at lovforslaget er godt. Konkurranseloven er ikke nok for å hindre at mediemakt samles, menes det. Berner skriver for eksempel at etableringen av Polaris neppe ville skjedd uten medieeierskapsloven.

Flere av høringsinstansene, deriblant både Schibsted og Norsk Journalistlag, tar for øvrig til orde for at de digitale mediene må reguleres som et fjerde marked. Det som må ivaretas er innovasjon på et fortsatt ungt marked. 

Men med en slik løsning vil det også bli en kamp om hvordan markedet skal avgrenses. Det viktigste må være at vi unngår et norsk SIC.