Utenfor tingrettssalen i Lillehammer. Foto: Birgit Dannenberg

Dekker Vågå-saken skjevt

(KOMMENTAR): Mediene tar ikke hensyn til at Rune Øygard kan være uskyldig.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Rune Øygard kan være uskyldig. Offentligheten er foreløpig ikke kjent med eventuelle bevis for at han har hatt samleie med fornærmede da jenta var 13, 14 eller 15 år og om det skjedde en, flere eller 50 ganger.

Dette er tiltalens hovedpunkt og anklagen Øygard kjemper mot. Hvis han ikke har begått de alvorlige forbrytelsene, er det etter mitt syn urimelig å heve en moralsk pekefinger mot at han har forsøkt å forsvare seg, i offentligheten så vel som i retten. Tenk deg selv i samme situasjon, om du klarer.

Jeg innser at det er mulig å gjøre flere feil ved å kritisere medienes dekning av saken. Reporterne er offentligheten øyne og ører i retten og bestreber seg selvsagt på å formidle det de opplever og får vite på Lillehammer. Samtidig sitter de på informasjon de ikke kan eller vil dele. Vi som ikke følger rettssaken, har dårligere oversikt og risikerer i større grad enn dem å ta feil. Men det er likevel nødvendig å diskutere det vi nå opplever.

Fra utsiden virker det som nyhetsdekningen fra Sør-Gudbrandsdal tingrett underspiller vitneprov og annen informasjon som går i fornærmedes disfavør. May Grethe Lerum skriver i Fredriksstad Blad at hun via sine kilder kan bekrefte at det er sånn. Kildene er ikke kjent.

Mistanken om partisk rettsreportasje kan verken bevises eller forkastes sikkert i dag. Men den kritiske leser finner noen spor av ulikevekt i hvordan mediene behandler partene og selv beskriver sine utfordringer. Det er også sånn at mediene ikke bare farger opinionen, de farges også av den. Jeg mener det avspeiles i flere av kommentarene.

I argumentasjonen mot lukkede dører (et standpunkt jeg deler) har pressen argumentert med at ordføreren i Vågå har brukt mediene aktivt for å fremme sitt syn, mens 17-åringen først kom til orde da rettssaken startet i Sør-Gudbrandsdal tingrett. Det framstilles som Øygards kyniske beslutning å stå fram med fullt navn som siktet, enda rådmann Tor Arne Gangsø har fortalt at det var nettopp mediepresset som gjorde at kommunen følte seg tvunget til å navngi ham.

Deretter har to parter kjempet om opinionen, Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen og jentas bistandsadvokat Nina Emilie Braathen Hjortdal. Forsvareren har fått ganske kritisk behandling i mediene. Har vi sett tilsvarende kritikk av jentas bistandsadvokat? Aktor har nesten vært usynlig for den brede offentlighet.

Det er ikke til å unngå at mediene er tilbakeholdne med opplysninger som kan skade fornærmedes omdømme, siden hun er den mest sårbare part. Men hvis begrunnelsen for mediedekningen er åpenhet om rettsprosessen, må denne hensynsfullheten føre til at man begrenser hele dekningen slik at Øygard ikke blir offer for forhåndsdømming. Nettavisens er etter det jeg har sett blant få medier som skiller seg ut og refererer mer detaljert fra vitneutsagn som kan være belastende for jenta. Det er faktisk å foretrekke framfor en filtrering av nyheter fra retten som gir et skjevt bilde av bevisene og i verste fall kan skade Øygårds sak.

Livedekningen på nett har blåst saken opp til dimensjoner den ikke har. I prinsippet bør det være adgang til å bruke tilgjengelige journalistiske verktøy også i rettssaker, med forbehold for video og foto. Det blir i stedet opp til redaktører og journalister å sette foten ned for de mest fristende konsekvensene av konkurransen om å være først, mest og størst, en kappestrid som grunnleggende er kommersiell. Og neste gang kanskje beslutte at vi er mediet som ikke dekker en alminnelig kriminalsak som en terrorsak med konsekvenser for hele samfunnet. Da får publikum en reell mulighet til å velge mellom grafsing og etisk bærekraftig journalistikk og belønne den siste.

 

Powered by Labrador CMS