– Jeg så det på TV

“Jeg så det på TV”.

Dette er fremdeles et av de hyppigst brukte hverdagsargumentene her i landet. Vi er opptil flere generasjoner som er flasket opp med en nesten grenseløs tillit til fjernsynsnyheter. Hver kveld presenteres fasiten for det norske folk. Og kongen på haugen er utvilsomt Dagsrevyen. Men denne overdrevne tilliten er ufortjent.

Etter de siste ukers debatt om norsk kultur, synes de fleste å være enige om én ting: Vårt generelt høye nivå av tillit er et gode ved det norske samfunnet. Vi liker å stole på hverandre her i landet. Vi stoler til og med på Staten. Men aller mest påfallende er det kanskje at vi stoler på NRK.

Det ligger i blodet at vi fremdeles tyr til NRK hver gang det virkelig gjelder. Når det er krig eller katastrofe, trykker vi 1 på fjernkontrollen. Når kongen holder nyttårstale, følger ti ganger så mange ham på NRK som på TV 2. Etter mer enn 20 år med konkurranse fra TV 2 er Dagsrevyen fremdeles den sterkeste merkevaren i den norske nyhetsbransjen. Er det rart vi i TVNorge valgte å gi opp kampen?

Men det er sand i maskineriet. NRK topper nå den lite ærerike statistikken  i Pressens Faglige Utvalg, både i antall klager og i antall fellelser. Og sjelden har troverdigheten fått seg et kraftigere skudd for baugen enn i den famøse romkvinne-reportasjen, som i utgangspunktet fikk det kraftigste kvalitetsstempelet et stykke journalistikk kan få – en bredt anlagt dybdereportasje i selveste Lørdagsrevyen for halvannen uke siden. (Jeg skulle gjerne ha lenket til den, men NRK har nå fjernet den).

Nesten en million nordmenn fikk presentert den tragiske historien om den stakkars romkvinnen som reiste rundt i Europa og ”solgte smykker sammen med barna sine”, og som gjennom et ublidt møte med et kynisk norsk rettsvesen ble et offer for en uungåelig kulturkollisjon, for hun gjorde jo bare det som ”romfolk har gjort i generasjoner”. Dagsrevyen visste, men valgte likevel å utelate det faktum at hun ikke bare solgte falske smykker, men også sin egen 11-årige datter, som ble voldtatt for 10.000 euro.

Den korrekte versjonen har etter hvert kommet frem, men ikke takket være NRK, som har slept beina etter seg og blitt drevet fra skanse til skanse ettersom skribenter som Nina Hjerpseth-Østlie, Jon Hustad og Elin Ørjasæter har satt søkelyset på fakta i saken. Bransjeorganet Journalisten har fulgt opp, og til slutt Aftenposten og TV 2. Påtalemyndigheten har plukket fra hverandre reportasjen, og dokumenterer at den er gjennomsyret av feil.

Innrømmelsene har kommet halvhjertet og motstrebende fra Dagsrevyens redaksjon, inntil nyhetsredaktør Stein Bjøntegård endelig beklaget reportasjen og innrømmet at den ikke skulle blitt sendt – ni dager etter at saken gikk på lufta. I samme beklagelse på NRKs nettsider står det: ”De siste dagene, etter at dommen ble kjent, har flere reagert på NRKs reportasje”. Det er en mildt sagt spesiell formulering, ettersom dommen ble avsagt i juli i fjor (!), og Dagsrevyens redaksjon utvilsomt var godt kjent med innholdet i den før reportasjen ble sendt.

Elin Ørjasæter har fra flere kilder fått bekreftet at ”det var heftige diskusjoner i Dagsrevy-redaksjonen før reportasjen ble sendt”. Nina Owing, som måtte introdusere reportasjen, sier til Journalisten: - Det var kraftig diskusjon rundt saken. Jeg var kritisk, og er glad for at ledelsen beklager at den ble sendt.

Dette var altså ikke en glipp, men et bevisst redaksjonelt valg som ble trumfet gjennom, til tross for interne protester. Hvordan er det mulig at landets mest prestisjetunge nyhetsredaksjon gjør en så elendig journalistisk vurdering? Etter å ha hatt en intern faglig diskusjon om saken? På et politisk betent område?

Og fremdeles er det helt sentrale spørsmålet ubesvart: Hvorfor?

Alle journalister kan gjøre feil, og NRK-ansatte er selvsagt ikke noe unntak. Men jeg har rett og slett vanskelig for å tro at den samme bevisste feilvurderingen ville ha blitt gjort i TV 2 eller VG. Dette er redaksjoner som er vant til å bli fulgt med et kritisk blikk, og de interne kravene og kulturen er deretter. Å med overlegg skulle feilinformere sitt publikum så grovt som i dette tilfellet, hadde etter min mening vært utenkelig i disse redaksjonene.

På de fleste samfunnsområder stiller vi normalt høyere krav til de som har posisjoner som krever folkets tillit, enten det er politikere eller offentlige tjenestemenn. Hvorfor skulle det ikke være slik i journalistikken?

Nesten en million seere fikk presentert den forvrengte reportasjen om den hjelpeløse rom-kvinnen og den kyniske norske rettsstaten. Vi som så på, satt med dårlig samvittighet og skamfølelse over hvordan Norge kunne behandle folk så hjerteløst.

Vi ble lurt. Med vilje.

Det er godt monopolets dager er over.

(Harald Strømme er TVNorge-sjef. Kommentaren er gjengitt med Strømmes tillatelse og ble opprinnelig publisert på bloggen hans.)