Berg- og dalbane i retten

Dag 4 (fredag 1. mars) i Borgarting Lagmannsrett medførte både opp- og nedturer for Erik Schjenken. Retten er i vitneførsel-fasen og først ut var professor og avdelingsoverlege Mads Gilbert, en av Norges mest erfarne akuttmedisinere.

At Dagbladet velger å føre ham som vitne synes åpenbart – en omkamp i spørsmålet om ambulansepersonellets vurdering av Ali Farahs tilstand i Sofienbergparken. Gilberts holdning er at bedømmelse av offerets bevissthet (og evt. hjerneskade) var feil – han burde vært vurdert til høyst 13 på den såkalte Glasgow Coma Scale (GCS), ikke til 14 slik Schjenken og hans makker gjorde. Dette kan se ut som en minimal forskjell, men GCS 13 dreier seg om moderat hjerneskade og burde avstedkommet langt mer omfattende tiltak enn det ambulansepersonellet igangsatte. - Ali Farah skulle under ingen omstendighet vært etterlatt, sa Gilbert.

I utgangspunktet synes det merkelig at Dagbladet ønsker en slik omkamp om det medisinske innholdet i saken – Schjenken har langt på vei fått støtte for sine handlinger av helsemyndighetene og han blir aktivt backet opp av ambulansetjenestens ledelse på Ullevål.

I stedet for å fastslå at Gilberts syn avviker fra helsemyndighetene, gikk Carl Bore inn i et medisinsk ordskifte med Gilbert, et ordskifte han kom heller dårlig ut av. Det generelle inntrykket i rettssalen er at man nå snarest må komme seg videre inn i kjernen av saken - ærekrenkelsene som fremkom i mediene – særlig Dagbladet.

I dette spørsmålet har også Gilbert en rolle. Til Dagbladet 14. august 2007 gikk legen fra Tromsø langt i å stemple ambulansesjåførene som rasister: ” Jeg tror episoden i Sofienbergparken var et utslag av rasistiske holdninger”. Gilbert bekreftet i retten at hans eneste kilde til det som hadde foregått i parken (foruten pressen) var en av dem som var til stede i Sofienbergparken – en frilansjournalist og siden har fremstått som en av de sterkeste agitatorene mot ambulansesjåførenes handlemåte – samtidig som hun står bak de mest kjente bildene fra Sofienbergparken, deriblant årets bilde 2007.

 I retten forsøkte Gilbert å nedtone dette utsagnet.  ”Jeg mener dette kunne være utslag av rasisme”. Dette kan være en betydningsfull presisering dersom retten i utgangspunktet aksepterer at rasisme-anklager kvalifiserer som rettsstridig ærekrenkelse. Det kan selvsagt synes noe drøyt at Bilbert nærmest fjerndiagnostiserer Schjenken fra sitt parnass i Tromsø. Dermed er det grunn til å spørre seg hvilket grunnlag akuttmedisineren hadde for å uttale seg om rasismespørsmålet. Han opplyste selv at han, før Dagbladet ringte, var blitt oppringt av en av øyevitnene i Sofienbergparken (hvem dette var er noe uklart, Gilbert mente det kunne ha vært en sykepleier, men oppga selv navnet på Caroline Drefvelin, frilansjournalisten som tok Årets bilde” i parken).

 Deretter var det Bernt Olufsens tur. I hans saklige og erfaringsbaserte vitneprov ble Dagbladets håndtering gitt full støtte. Han avsluttet med å vise til en uttalelse av Schjenken under et møte i Oslo Redaktørforeningen i 2008 om at med en annen makker ville saken fått et helt annet utfall. Da partene, og ikke minst dommerne velfortjent trakk seg tilbake midtveis i dagen, så det heller mørkt ut for Schjenken.

 Etter lunsj ble det medisinske temaet egentlig parkert av Knut Wester, en av forfatterne av den nordiske standarden for håndtering av hjerneskade. I en saklig og nøktern tone fikk den pensjonerte, svært ”tunge” professoren frem at Schjenken og hans kollega ikke hadde grunnlag for å oppdage den omfattende hjerneskaden som Ali Farah. Han mente sågar at en GCS-vurdering på 13 ikke uten videre vil indikere en alvorlig hjerneskade (Schjenken og Smith vurderte den til 14) og at retningslinjene kan komme til å bli endret på dette feltet.

 Dagblad-journalistene som vitnet deretter hadde egentlig fint lite å tilføye saken bortsett fra å støtte til sin redaktør og sin egen rolle. Det som tegnet til å bli Schjenkens svarteste dag endte dermed samlet sett på en opptur for ambulansesjåføren mot slutten av dagen.

 Dermed nærmer vi oss nå rasismeanklagenes status i krysningsfeltet mellom ytringsfrihet og personvern. Dette vil ende opp i juridisk vurdering av i hvilken grad rasismebeskyldninger er å betrakte som et (i EMD-sjargong) verdivurdering (“value judgement”) eller en faktapåstandt (”factual statement”). Det første er langt på vei fredet avytringsfriheten, mens det siste fortsatt er av betydning for spørsmålet om rettsstridige ærekrenkelser. Slik sett vil det være umulig å gi noen vurdering av utfallet av denne saken før etter at prosedyrene er unnagjort.

Kanskje blir vi klokere da, men temaet er så innfløkt, med så mange blind- og sideveier at det på mange måter allerede nå lukter Strasbourg-behandling av saken. Dermed kan det gå mange år før Schjenken får mulighet til å gå videre i livet – en skjebne jeg ikke ville unne mine verste fiender.