Klomsæt-saken og kildevernet

Som kjent publiserte riksmedia bilder av Anders Behring Breivik i februar 2012. Bildene var lekket fra ikke offentliggjorte politidokumenter. De inneholdt skjult merking som angivelig var unik for bildene som var utlevert til Klomsæt  & Co. Sigurd Klomsæt fikk skylden for lekkasjen, ble frifunnet i tingretten, dømt i lagmannsretten og saken er anket til Høyesterett. Den er av særlig interesse for pressen av to grunner. Den ene er rent presseetisk og den andre er rent juridisk.

Presseetisk kildevern

Klomsæt har hele tiden hevdet sin uskyld, og det er fullt mulig at bildene er lekket fra politiet selv, eller noen som har hatt tilgang til bildene via politiet. Klomsæt har også oppfordret pressen til å stå frem med det de har av opplysninger som kan frikjenne ham. Det har ingen gjort. Spørsmålet er om det er presseetisk riktig ikke å stå frem, hvis man har slike opplysninger?

Det er ofte hevdet at kildevernet er «hellig», i betydningen at det er «absolutt». Om dette er korrekt, avhenger av hva man legger i uttrykket «kildevernet». Definerer man kildevernet riktig, så er påstanden riktig. Definerer man «kildevern» uten formål og funksjon, og knyttet til ethvert løfte om anonymitet, så blir utsagnet feil.

Jeg setter som forutsetning at det finnes opplysninger som kan dokumentere at lekkasjen ikke kom fra Klomsæts kontor. Da må noen pressefolk vite hvor det kom fra. Da har presseorganer offentliggjort bilder som bærer Klomsæts «signatur», uten at dette er korrekt. Det er falsk informasjon som er publisert. Et fotografi med «vannmerke» tilhørende feil person, kan sammenlignes med et hvilket som helst dokument, påført en falsk signatur. Det presseorgan som publiserer en kontrakt med falsk signatur, plikter selvsagt å opplyse om det, jfr. VV-plakatens § 4.1. Det skal straks rettes og beklages.

Samme plikt følger indirekte av kravet til forhåndskontroll, jf § 3.2 Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Siden vannmerket var skjult, var ikke det så lett i dette tilfellet, men det kreves kontroll med kilden og kildekritikk henger sammen med kravet til kildevern, som er uttrykt i § 3.5, Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.

Nøkkelordet er «fortrolighet». Det er fortroligheten som vernes etter presseetikken, og det er fortroligheten som sådan som har vern etter loven. Det betyr at opplysninger som ikke er gitt i fortrolighet, ikke har kildevern.

Om politiet eller andre plantet uriktige opplysninger – bilder med  vannmeker «tilhørende» Klomsæt – så er ikke dette gitt i fortrolighet, selv ikke om det er gitt kildevernløfte. Planting av falsk informasjon er misbruk av fortrolighet og tillit. Anonymitetsløftet er avgitt etter avtalerettslig svik. Det finnes ingen fornuftig grunn til å «verne» kilder som lykkes i å få på trykk usannheter. I det eksemplet som er nevnt her, er det også straffbart ikke å gi frifinnende opplysninger, jf strl. § 172. 

 Min konklusjon er at presseetikken ikke er til hinder for at den som måtte ha frifinnende opplysninger for Klomsæt, gir dette. Tvertimot, man plikter å rette. Kildevernet er «absolutt» i relasjon til opplysninger som er gitt i fortrolighet, men det gjelder ikke for falske opplysninger gitt under misbruk av tillit.

Høyesterett undergravde kildevernet

Politiet plantet «spor» i bildene som ble utlevert bistandsadvokatene. Dette hadde utelukkende som formål å avsløre eventuelle pressekilder utenfor politiet selv. Det er godt dokumentert at politiet sto for de vesentlige lekkasjer både før og etter «Klomsætsaken». Ingen feller ble laget og ingen i politiet ble avslørt.

Merkingen av bildene tok bare sikte på å avsløre eksterne lekkasjer/kilder, ikke politiets egne lekkasjer.  Jeg tipper at dette har hatt en “chilling effect” på advokater, og at politi-lekkasjene nå er enda mer dominerende

Politiet fikk utlevert advokatens trafikkdata fra teleoperatøren. Politiet er etter loven avskåret fra å «ransake» slikt materiale når det kommer fra advokater og pressefolk. For disse yrkene er utgangspunktet bevisforbud. Materialet skal straks forsegles og leveres retten, som deretter skal ta stilling til hva politiet kan få se. Forbudet mot innsyn ble innført etter «Ikkevold-saken» på 80-tallet, hvor politiet ransaket et redaksjonslokale og tok med seg abonnementslistene og kopierte disse.

I forarbeidene til loven, Ot.prp. 1983-84, nr. 53, s 62, heter det ««Endelig kan nevnes at det i relasjon til pressen er spesielt viktig at politiet ikke får adgang til andre opplysninger enn de etter loven har adgang til å skaffe seg.» Tilsvarende i NOU 1988 : 2 side 23: Etter komiteen sitt syn vil eit slikt formkrav vere med på å sikre at politiet ved ransaking i redaksjonslokaler bare får tilgang på slike opplysningar som dei har heimel for. (Min understrekning)

Stortinget har med dette forutsatt at politiet ikke skal ha lovlig tilgang til slike opplysninger som det som fremkom i teletrafikklistene. Et innsynsforbud.

I Klomsætsaken ga politiet blaffen i loven, forseglet ikke, leverte ikke til retten, men startet straks etterforskning på grunnlag av listene med trafikkdata. Disse viste hvilke nummer som hadde vært i kontakt med Klomsæts telefoner, tidspunkt, varighet og hvor han til enhver tid befant seg. Målet var å finne kontakt med journalister. Selv de journalister som hadde hemmelig nummer klarte politiet å identifisere, hvilket trolig må ha skjedd etter ulovlige lekkasjer fra teleoperatør. Tingretten avsa kjennelse for at beslaget skulle tilbakeleveres, lagmannsretten avsa tilsvarende kjennelse og denne ble rettskraftig. Politiet lot likevel være å levere listene tilbake, hvilket trosset både loven og rettsavgjørelsene.

Høyesterett kom i sin langt senere avgjørelse med kritikk av politiet, men tillot likevel at det ulovlige beslaget fortsatte, lenge etter at det rettskraftig var opphevet. Høyesterett bestemte at trafikkdataene – som politiet ulovlig hadde etterforsket ferdig i – skulle leveres til lagmannsretten, som deretter skulle avgjøre hva politiet skulle få se på nytt halvannet år etter at de hadde sett og bearbeidet alt! Dette uthuler fullstendig innsynsforbudet som Stortinget hadde innført. Med denne kjennelsen er det fritt fram for politiet å a) ta ulovlig beslag i taushetsbeskyttet og forbudt bevismateriale, b) gjennomgå dette og etterforske fritt på jakt etter kilder c) tross rettskraftig avgjørelse om tilbakelevering. Politiet får likevel skaffe seg slik informasjon som Stortinget har bestemt at politiet ikke har lovlig adgang til, og føre dette som bevis i sak mot kilden.

Etter denne kjennelsen har det overhodet ingen konsekvenser når politiet bryter innsynsforbudet og etterforsker pressens kilder. Lovendringen etter Ikkevold-saken er de facto satt ut av kraft. Høyesterett har i sin iver etter å «avhjelpe» politiets lovbrudd tatt seg til rette i forhold til loven og lovgivers vilje. Da er det bare en ting å gjøre: Å be Stortinget om å sette Høyesterett på plass, gjennom å klargjøre loven og innskjerpe at når politiet først bryter innsynsforbudet, så er all informasjon fra dette ubrukelig, og enhver som har sett opplysningene har straffesanksjonert taushetsplikt. Hvis ikke presseorganisasjonene alt er i gang med dette, så må man sette igang straks.

Eastbourne, 11. mars  2014

jurist Steingrim Wolland