Jeg er en parasitt. Jeg leser norske nettaviser uten å legge igjen en krone.
Aftenposten.no, for eksempel. Jeg har elsket Aftenposten siden jeg lærte å lese, jeg har jobbet der som journalist. Men det er mange år siden jeg betalte for Aftenposten.
Jeg betaler nemlig nødig for det jeg kan få gratis. Og på aftenposten.no er det happy hour hele døgnet, du får bonger i døra:
Aftenposten.no leser jeg gratis ved å åpne nettavisen i et inkognito-vindu i nettleseren min. Med reklameblokkering slipper jeg dessuten å bli eksponert for Aftenpostens annonser. De andre store avisene sverger til versjoner av samme modell: Nettavisene gir bort mesteparten av nyhetene, og krysser fingrene for betalende abonnenter og klikk på annonser.
Problemet er at summen av gratistilbudene dekker selv den mest nyhetshungriges behov. Det er fritt frem for gratispassasjerene.
Snylteadferden vår rammer avisbransjen akkurat nå, hardere enn noen sinne: Amedia skal kutte opptil 500 millioner kroner, Dagbladet lar 48 ansatte gå. Det er nedbemanninger i Polaris media og Aller Media. Schibsted varsler kutt, men overlever ved å la Finn.no kannibalisere abonnementsavisenes livsgrunnlag, rubrikkannonsene.
Journalisten.no har laget et uhyggelig Norgeskart som viser redaksjonelle kutt over hele landet. Kartet viser en bransje i dyp krise.
Det er nå avispesten kommer til å ta medieliv. Først slås lokalavisene sammen, så legges noen ned – og det mumles stadig høyere om Dagbladets papirutgave.
Bannerannonsene klarte aldri å finansiere god nettjournalistikk. Attraktive iPad-aviser skulle lokke til betaling, men investeringene var forgjeves. Tabloidene gjemmer sextips og kjendisintervjuer bak desperate Pluss-løsninger.
Samtidig tar de flinkeste journalistene sluttpakker.
Mediebransjen har virkelig prøvd, men selv kombinasjonen av alle disse grepene har ikke vært i nærheten av å kompensere for fallende opplagstall og annonsesvikt. Store avisredaksjoner slåss om den samme lille, ulønnsomme flekken av digital mark, avisallmenningens tragedie.
- Men er det så farlig, da? Står det ikke bare om sex og sommerværet i Dagbladet? spør vi, snyltedyrene.
Nei, Dagbladet er viktigere enn som så. Det var Dagbladet som avslørte de tette forbindelser mellom daværende statsråd Jonas Gahr Støre og skipsrederen Felix Tschudi, og som bidro til at Odd Nerdrums skatterettssak ble ført på nytt. Det er Dagbladet som bruker store ressurser på en artikkelserie om hvordan vi kan bli overvåket digitalt – bare for å nevne SKUP-utmerkelsene avisen har mottatt de to siste årene.
- Er det så farlig om lokalavisene ryker da? De skriver vel bare om tull? innvender du.
Ja, det er farlig, for om du kommer fra et lite sted vet du at lokalavisen er selve ryggraden i samfunnet. Det er i den du leser om kommunepolitikk, ser bilder fra skoleavslutningen, diskuterer reguleringssaker. Lokalavisene holder liv i hele Norge, mer enn landbruksoverføringer noen gang kan gjøre.
Gravejournalistikken og de levende lokalsamfunnene. Det er det som står på spill.
Hovedårsaken til elendet er en vrangforestilling som festet seg på slutten av nittitallet:
«Løpende nyheter – hendelsene også andre medier dekker – må være gratis på nett. Hvis ikke går leseren til konkurrenten.»
Ingen av de nasjonale avishusene tør å utfordre denne ideen. Men grunnpremisset er feil!
Nyheter trenger ikke være gratis på nett.
Det er tvert imot stor betalingsvilje for nyheter på nett:
De viktigste nyhetene er de som angår oss, nyheter fra Norge. Det er norske journalister som stiller Regjeringen de kritiske spørsmålene, som graver i regnskapene til norsk næringsliv og avslører korrupsjon i offentlig sektor. Det er norske journalister som er først på plass ved ulykker, som dekker lokale sportsbegivenheter og ber om lesernes beste værbilder.
Norske nyheter er lokalnyheter i en global medieverden. Det er bare norske journalister som kan skrive godt om Norge. Finn en artikkel i The Economist om Norge, så skjønner du hvor fremmed det føles når utlendinger beskriver fenomener vi selv kjenner så mye bedre.
Vi lesere er helt avhengige av norske aviser for å lese om det vi bryr oss om. Det som er viktig for oss vil vi selvsagt betale for. Men hvordan få oss til å betale for noe som har vært gratis så lenge? Har ikke mediebransjen prøvd alt?
Nei. Én ting er uprøvd: Samarbeid.
Noen må snakke sammen. Norske mediehus må møtes på nøytral mark og de må bli enige om én ting:
Fra nå av skal det koste penger å lese nyheter. Uansett hvilken plattform leseren foretrekker. Uansett om nyheten er av global betydning eller handler om en mopedvelt uten personskade.
Det høres banalt ut. Men ingen riksmedier tør å prøve, fordi ingen vil være først. Det er et fangens dilemma; alle vil tjene på å ta betalt, men bare om alle gjør det samtidig. Koordinering er eneste løsning. Alle må lojalt støtte opp om avisdugnaden fra en avtalt dato. Da kan gratismyten fra nittitallet falle.
Et slikt samarbeid kan minne om kartellvirksomhet. Kanskje påkaller det Konkurransetilsynets vrede. Ta kampen. Gratisnyheter er ingen menneskerett. Og vis miskunn, Konkurransetilsyn!
Hvordan vil en «nasjonal betalingsmur» oppleves for leserne? Det er lett å drømme om en Spotify-løsning, der én innlogging gir deg alle nettavisene, som deretter får betalt etter hvilke aviser du leser. Mediene i Slovakia har en slik løsning. Om bransjen virkelig var i godlune kunne den samlet seg om Schibsteds SPiD; det hadde vært deilig enkelt for leserne. Men mediehusene må gjerne fortsette som nå, der de utvikler sine egne betalingsløsninger. Lojal oppslutning om hovedprinsippet – at nyheter ikke lenger kan være gratis – er uansett mye viktigere enn hvilken teknisk løsning som velges.
NRK er en ufrivillig slange i et slikt paradis. Kringkastingen gjør bare jobben sin når den serverer gratis nyheter, for lisensen er allerede betalt. Likevel: NRK undergrave andre mediers lønnsomhet, særlig i økonomisk sårbare digitale kanaler. Den kommende Stortingsmeldingen om NRKs virksomhet vil trolig resultere i at NRKs rolle begrenses. Vondt for allmennkringkasteren, men en nødvendighet for å bevare mediemangfoldet.
Det haster å snakke sammen. Det er akkurat nå norske avishus velger om de vil fortsette å gi bort nyhetene sine, og la Facebook og Twitter stjele annonsekronene som følger leserne. Alternativene er å utfordre gratismyten fra 90-tallet og begynne å samarbeide.
Jeg gleder meg til å måtte betale for nyheter igjen!
Johan Brockfield er strategirådgiver i Making Waves.
Denne kommentaren er først publisert i Dagbladet. Journalisten gjengir den med avisens og forfatterens tillatelse.
