I pose og sekk
KOMMENTAR: Er ansiennitetsprinsippet like hellig når AFP-ere kan heve full lønn på toppen av pensjon?
Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
De siste årene har nedbemanning i redaksjonene blitt stadig mer vanlig. Og hver gang er den store usikkerheten: Hvem må gå.
I slike situasjoner har ansiennitetsprinsippet vært godt å ty til – sist inn er først ut.
Prinsippet har vært hellig i Norsk Journalistlag og fagbevegelsen forøvrig. Det har gitt oss ryddige og forutsigbare forhold i vanskelige situasjoner. Samtidig har det vært en støtte for de tillitsvalgte som dermed har sluppet å veie kollegene mot hverandre for å finne hvem man vil beholde og hvem man lettest kan unnvære.
De siste årene har det imidlertid kommet inn et nytt moment som gjør at vi kanskje bør ta en debatt om ansiennitetsprinsippet. I dette ligger ikke noe ønske om å fjerne prinsippet, slett ikke. Til det er det altfor viktig for oss.
Det som gjør at jeg mener tiden er moden for en debatt er pensjonsreformen vi fikk for noen år siden. Den har åpnet for at man kan ta ut AFP og fortsette å arbeide i full stilling, til full lønn på toppen av pensjonsutbetalingen.
I flere redaksjoner som nå må gjennom nedbemanninger har man denne situasjonen. Det spørsmålet som reiser seg hos mange er «skal disse kollegene som får både i pose og sekk være skjermet, mens våre yngste vrakes?»
De med kortest ansiennitet er gjerne de som også har den strammeste økonomien. De har de laveste lønningene, gjerne studielån og boliglån. Samtidig er det disse kollegene som er redaksjonens fremtid.
En fagforening er solidaritet i praksis, og ut fra dette synet mener jeg at noe skurrer i den virkeligheten vi har fått som en følge av pensjonsreformen. Jeg vil ikke fjerne ansiennitetsprinsippet, til det er det alt for viktig. Men jeg tror det er nødvendig at vi diskuterer om vi skal justere praktiseringen ut fra de nye pensjonsforholdene.
