Under Norske Avisers Landsforenings årsmøte nylig ble pressens rammebetingelser diskutert. En avis som flere ganger ble nevnt var Finansavisen.
Jeg vil gjerne fortelle hvorfor Finansavisen er blitt et tema i debatten.
Forhistorien: Finansavisen ble etablert av Trygve Hegnar høsten 1992 som en konkurrent til Dagens Næringsliv, som i praksis hadde monopol som økonomiavis i Norge.
Vi hadde ingen grunn til å tro at vi ikke skulle komme inn under pressestøtteordningen. Vår konkurrent, Dagens Næringsliv, hadde bygd seg opp ved hjelp av totalt 85 millioner kroner i pressestøtte inntil avisen falt ut av ordningen da det ble innført en regel mot utbytteutbetaling.
Er ikke avis
Realiteten for oss ble en ganske annen: Det statlige mediebyråkratiet fant, etter å ha vurdert vårt stoffutvalg, ut at Finansavisen ikke var en avis, et argument Dagens Næringsliv aldri møtte, selv ikke i en tid da denne avisen var vesentlig «smalere» enn Finansavisen. En av byråkratene hos Statens Medieforvaltning betegnet oss som et menighetsblad for «børsspekulanter og den slags».
Noen vil kanskje mene at dette er en besynderlig subjektiv holdning fra byråkrater, som skal opptre uhildet.
Andre vil finne det merkelig at når man ser et avisstativ med VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og Finansavisen, da ser man fem aviser og ett eksemplar av noe ganske annet.
Men uansett skjønte vi raskt at her var det ikke annet å gjøre enn å la advokatene overta. Og det gjorde de, og de driver på fortsatt.
Skillet mellom «aviser» og Finansavisen fremstod imidlertid som mer og mer absurd, og med en liten justering av forskriftene, slapp Finansavisen gjennom i 1997, samtidig som byråkratene reddet ansikt.
Lex Hegnar
Men så begynner det igjen. Sist høst ble det bestemt at man skulle innføre et overskuddstak for støtteberettigede aviser. Denne «Lex Hegnar» spesifiserte at årets resultat minus pressestøtten ikke kunne overstige to millioner kroner.
Så ble det stille. Helt til de andre avisene fikk utbetalt første avdrag på pressestøtten. Det fikk ikke Finansavisen, noe som forundret oss. Ikke hadde vi hørt et kvekk fra byråkratene, og ikke hadde vi levert noe regnskap som skulle gi grunn til å stoppe støtten.
Det viste seg at grunnlaget for å stoppe pressestøtten til Finansavisen var (og dette er bekreftet av ekspedisjonssjef Helge Sønneland i Kulturdepartementet) en artikkel fra oktober 1997 i Nettavisen hvor Trygve Hegnar i en tale i forbindelse med Finansavisens femårsdag spøkte med at nå gikk det altfor godt til å komme under taket.
Dette - som ble uttalt tre måneder før regnskapsåret var slutt - er altså nok grunnlag for saksbehandlingen i Statens Medieforvaltning, som ikke engang fant det nødvendig å spørre dem det angår! Først etter at støtten var stoppet fant Medieforvaltningen det for godt å sende ut et skjema for å spørre om hva overskuddet til avisene faktisk var.
Vi svarte på dette, og dokumenterte dermed at vårt resultat for 1997 lå under den oppgitte grensen. (Minus 0,6 millioner når man trekker pressestøtte på 5 millioner kroner fra resultat etter skatt)
Dette medførte stor bestyrtelse, og det ble varslet at dette skulle man se nøyere på.
Deretter ble det gjennomført bokettersyn hos Finansavisen - så vidt vi vet som eneste avis. Selvsagt fant man ingenting.
Leter febrilsk
I ettertid ser man så byråkratenes febrilske leting etter nye argumenter for å stoppe pressestøtten til vår avis. Tre argumenter har vært lansert:
For det første et generelt argument om at vi ikke er økonomisk vanskeligstilt. Man lager altså et spesifikt regelverk nettopp for å oppfylle dette kravet, så velger man å se bort fra dette regelverket og bruke skjønn. Denne varianten får forståelig nok ikke støtte i et notat utarbeidet for Medieforvaltningen av advokatfirmaet BAHR.
En annen variant er: Riktignok har Finansavisen fulgt spesifikasjonene for hva slags overskudd man spør etter, men Medieforvaltningen mente egentlig å spørre etter noe annet enn det man egentlig spurte om. Spesifikt gjelder dette spørsmålet om hvor i regnestykket skattebelastningen skal trekkes ut.
Til sist har man reagert på at Trygve Hegnar som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Finansavisen har tatt ut 2,5 millioner i lønn. Dette var første gang siden starten i 1992 at Hegnar tok ut lønn, og det var basert på en avtale om at han skulle kunne ta ut en bonus når avisen fikk overskudd. I notatet fra BAHR medgir man at det vanskelig kan reises juridiske innvendinger mot dette, men man har i stedet valgt å fordele Hegnars bonus over to år, fra avtalen ble inngått.
Ved å gjøre korrigeringer i forhold til vårt regnskap på de to siste punktene klarer man å komme opp i et overskudd på 2,003 millioner - 3.000 kroner over grensen - slik at Finansavisen mister all pressestøtte i en periode på tre år.
For ordens skyld: Finansavisen er helt uenig i de korrigeringene som er gjort. Det er ulovlig og regnskapsmessig uriktig å fordele en lønnsbonus på tidligere år.
Men det viktige er: Viser ikke denne iveren og disse juridiske krumspringene at avgjørelsen er tatt på forhånd? Hvor er denne iveren etter å granske hjerte og nyrer hos andre mottagere av pressestøtten?
Innvendingene
Nå er ikke jeg dummere enn at jeg kjenner til motforestillingene. La meg derfor ta et utvalg av dem:
Trygve Hegnar er rik. Han trenger ikke pressestøtte: Nei det gjør han ikke. Men er det et holdbart kriterium for å vurdere om Finansavisen skal få pressestøtte? Hva da med aviser eid av de store mediekonsernene. De har tross alt større finansielle muskler enn vår eier.
En annen variant er at Trygve Hegnar er mot subsidier. Derfor bør ikke avisen hans få subsidier: Greit nok som privat mening, men er dette et holdbart grunnlag for offentlig forvaltning.
Skal kriteriet være at de som er mest for subsidier skal få mest pressestøtte?
Finansavisen er ikke en tradisjonell avis: Nei det er den ikke. Men den uttalte hensikten med pressestøtten er å fremme mangfoldet i pressen. Da kan man ikke insistere på at avisene skal være likest mulig for å få støtte. Er poenget med pressestøtten at alle aviser skal være Aftenposten-light eller VG-light?
Finansavisen tjener penger. Pressestøtten bør gis til vanskeligstilte aviser: Dette er et helt greit argument. Riktignok kan man stille spørsmål ved hvor smart det er å lage en ordning som gjør at en avis som tjener 1,9 millioner får full støtte, mens den mister all støtte hvis den tjener 2,1 millioner. Men det er ikke forbudt å lage tåpelige regler. Og uansett: Staten er selvsagt i sin fulle rett til å innføre en slik begrensning. Poenget er at Finansavisen etter vår mening har oppfylt kravene i forskriften.
Vanry
Jeg mener at denne historien - uansett hva man måtte mene om vår avis - setter pressestøtten i vanry.
Skal det være slik at trynefaktor, subjektive vurderinger av avisers stoff og juridiske krumspring av tvilsom gehalt skal avgjøre hvem som får penger fra Staten? Hvor uavhengige blir disse avisene da?
Folk som er imot hele pressestøtteordningen vil selvsagt si at dette nettopp er et hovedargument for å avskaffe hele ordningen. Og hvem kan egentlig være uenig?
To retoriske spørsmål til slutt:
For det første: Er det noen som er i tvil om at Finansavisen uten problemer hadde fått pressestøtte hvis avisen var eid av A-pressen eller hadde sine allierte i byråkrati og regjering?
Og: Er det greit at det er slik?
