En helt vanlig mediedebatt

Andelen trykksverte som skvulper rundt Se og Hør-journalist Melnæs betroelser i «En helt vanlig dag på jobben» er trolig lite proporsjonal med næringen til presseetikken. Når journalistene har både regien og hovedrollene i ordskiftet om etikk, er det nemlig duket for en helt vanlig mediedebatt.

Unisont og høylytt fordømmer journaliststanden en uakseptabel praksis. Norsk Presseforbund har engasjert IJ til å gjennomføre intervjurunder, før påfølgende åpen høring om bokens påstander og norske mediers bruk av utilbørlige og uetiske arbeidsmetoder. Det er få nyhetsdøgn siden kildetilfang og etikk sist skapte liv i flokken. VGs ansvarlige redaktør Bernt Olufsen uttrykte alvorlig bekymring for hvordan personer med stor

mediemakt, deriblant Dagbladets og NRKs journalister, på bemerkelsesverdig vis var innlemmet i kronprinsparets nettverk. Engstelsen for at personlige bindinger skulle rokke ved medienes integritet var imidlertid ikke sterk nok til å omfatte VGs egne, blant dem Anders Giæver og Olav Versto. En mulig prinsipiell refleksjon rundt egne arbeidsmetoder, ble i praksis en kamp om mest mulig høyrøstet å aksentuere egen maktposisjon.

Kildevalg og kildebruk fortjener dyp refleksjon i debatten om normativ mediekritikk. Men selve utfordringen ligger i å forhindre at det «etiske» avgrenses til noen få felt, for eksempel ved at det kortes ned til forhold som vedrører re-search, kildearbeid og personvern. Først når journalistene evner å ta et ordskifte om såkalte journalistiske vurderinger kan etikkdebatten rulle i kvalitativ retning. Større åpenhet rundt overveielsene som inngår i journalistiske vurderinger vil legge viktig press på journalister og redaktører i en tid med lite inntektsbringende fellesnyheter og prisstigning på eksklusiv informasjon. Slik åpenhet vil dessuten gjøre det vanskeligere for redaksjonene å skjule seg bak løse kriterier når de i realiteten har gitt etter for gråsonens arbeidsmetoder. Men når landets mest sentrale premiss-leverandør stiller til meningsutveksling med janusansikt, forringes debatten. Det siktes her til VGs tilslørte praksis.

Se og Hør kan ikke anklages for å utlevere seg som noe mer enn en kjendisavis. Der Se og Hør selger bare skitt, selger VG skitt og kanel i en prinsipielt langt mer giftig blanding. VGs journalistiske kultur rommer intelligent informasjon og løssalgspopulisme i en særegen røre. Og miksturen faller i god smak hos publikummere i alle lag, fra taxisjåfører til stortingspolitikere. Identitetsblandingen er ikke uproblematisk. På den medieskapte midtscenen forsvinner nyansene som gjør det mulig å tyde grenseoppgangen mellom pressens granskeroppgave som den lille manns forsvarer og publikumsflørt med maktkritisk tilspissing. Når VG vurderer egen spilleplan utvides kategorien «i allmennhetens interesse», mens variabelen «journalistisk vurdering» står fast. For VG liker sin dagsorden smertefri.