Ytringsfriheten i den globale landsbyen

Fokuset på de uakseptable trusler mot Lars Vilks, svenske bedrifter og andre som har krenket muslimer, hindrer en debatt om viktige og prinsipielle spørsmål.

I de senere år har en ny dimensjon kommet til. Globalisering og teknologi gjør at konfliktene finnes ikke lenger kun innen nasjonalstaten. I århundrer har det vært Norge og statens jurisdiksjon som har vært i sentrum for debatten. I vår globaliserte tid er slike grenser stadig mer irrelevante. Via internett kan budskap med elektronisk hastighet spre seg til alle verdens hjørner.

Regelverket som behandler ytringsfrihet er enormt kontekstavhengig. Det er den nasjonale konteksten som har formet våre lover og regler. I tilfellene Jyllands-Posten og Vilks ser vi at det som var beregnet på et lokalt publikum, plutselig når en helt annen gruppe. Folk som befinner seg i en annen kultur, dominert av en annen religion og med helt andre normer for hva som er akseptable ytringer i det offentlige rom.

Alle vi som lever av «det frie ord» tar hensyn til publikum. Jeg skriver og taler forskjellig om min målgruppe er indonesiske byråkrater, brasilianske anarkister eller britiske generaler. Valg av ord, eksempler og stil tilpasses fordi jeg forsøker å få det aktuelle publikum til å forstå mitt budskap på den måten jeg vil at det skal oppfattes. Dette gjelder enten jeg har som ønskemål å informere eller provosere.

Når jeg underviser, kan det sitte en student med båndopptaker i salen. Samme kveld kan min forelesning bli oversatt til kinesisk eller arabisk og spres på internett i løpet av minutter. Det som var tilpasset mastergradsstudenter i freds- og konfliktforskning, når plutselig en helt annen målgruppe. Hvordan mine ord kan oppfattes i det sydlige Sudan, på en internettkafé i Mumbai eller av en sjeik i Saudi-Arabia, er nesten umulig å vite. Er de krenkende, truende eller kanskje straffbare etter de nasjonale lover der de leses? Hvordan skal jeg kunne ta hensyn til dette?

Når budskapet når et helt annet publikum enn beregnet, rekker det ikke helt med våre etiske kodekser og lover. De er for nasjonalistiske og snevre for den globale arena! Lover og regler som er tilpasset et norsk publikum, kan ikke forventes å fungere i helt andre kulturer.

Den tyske filosofen Hans Jonas kom frem til at det trengs en helt ny etikk der analyse av flest mulige konsekvenser må diskuteres før man handler. (Se for eksempel: Das Prinzip Verantvortung: Versuch einer Ethik für de technologische Zivilisation, 1979) Hans tekster er et godt utgangspunkt for en seriøs debatt om det ansvar som følger bruk av ytringsfriheten.

Atombombesprengningene på 1950-tallet gjorde oss brutalt klar over at resultatene av våre handlinger kan komme et helt annet sted på kloden og langt inn i framtiden. Miljøkonsekvensene av våre personlige og kollektive valg har samme dimensjon. Derfor er det utviklet helt nye regler, lover og etiske normer. Hovedprinsippet er STOR FORSIKTIGHET og avsenders ansvar for å vise at det som slippes ut ikke er skadelig.

På samme måte som industrien i begynnelsen reagerte negativt på slike prinsipper, kan man nok forvente at journalister, publisister og andre som lever av det frie ord vil være svært skeptiske til lignende ordninger for dem. Til nå har de fleste stemmer argumentert for å beskytte ytringsfriheten. Ansvaret som følger enhver frihet, har det vært liten vilje til å snakke om.

Hvilket ansvar har jeg for virkningen av at deler av mitt budskap spres globalt? I ekstreme tilfeller som med Jyllands-Posten ble det drept noen hundre mennesker, kirker og ambassader satt i brann. Er redaktøren HELT uten skyld? Straffelovens §135a om at ”Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring” og § 136 ”Den, som bevirker, at der finder Opløb Sted i Hensigt at øve Vold mod Person eller Gods eller at true dermed” er aktuelle juridiske begrensninger som viser at skyldspørsmålet ikke er helt enkelt å avklare. Men disse paragrafer gjelder ikke globalt.

Våre lover og normer er ikke blitt oppdatert slik at de tar hensyn til den nye teknologiske virkeligheten. Når det «offentlige rommet» ikke lenger er identisk med statens grenser, men omfatter enhver plass der det finnes en datamaskin koblet til nettet, blir dagens regler åpenbart anakronistiske. Å ta hensyn til det mangfold av tradisjoner, kulturer og religioner som finnes i ”den globale landsbyen” burde vel være like selvfølgelig som de hensyn som vi i dag forventer at medier tar til den norske konteksten. Å utforme tekster som tar hensyn til verdens ulikheter og sedvaner er ingen liten oppgave. Men det kan da ikke være mindre viktig å ta hensyn på den globale arena enn på den norske?

En global Redaktørplakat og en Vær Varsom Plakat og et Pressens Faglige Utvalg som tar for seg klager fra publikum er ikke noe lite oppdrag. Er dette en oppgave som kan klares av International Federation of Journalists eller kan organ som UNESCO påta seg en slik jobb?