– Forfengelig og ugransket
Så gamle krigsfilmer og pratet med hunden. Medieforskerne har ikke studert Tinius Nagell-Erichsens makt og innflytelse.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
– Biografien over Tinius Nagell-Erichsen viser oss en gammel mann som sitter i ørelappstol foran peisen og snakker med hunden sin mens han forteller om sine bedrifter. Det er et bilde vi er mer vant med fra skildringer av utenlandske magnater, sier professor Martin Eide ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.
Burde undersøkt
Eide tenker på biografien Aftenposten-journalist Sturle Scholz Nærø skrev om Tinius i 2005, en bok han ellers har pent å si om.
– Det er en interessant bok som forteller mye nytt. Men jeg er den første til å innrømme at norske medieforskere burde gransket Tinius med en kritisk avstand biografien ikke gir oss.
VG-disponent
Eide utga i 1995 boka «Blod, sverte og gledestårer» om VGs historie fra 1945 til 1995. Den handler ikke om Nagell-Erichsen, men Eide var innom Schibsteds hovedeier og hans rolle som disponent i VG etter oppkjøpet i 1966.
– Tinius var opptatt av å ta æren for VGs raske vekst, slik Sholtz Nærøs biografi viser. Han framstår som agenten bak suksessen, mens min undersøkelse trekker i en ganske annen retning. Det er vel ingen tvil om forfengeligheten, sier Eide til Journalisten.
Medieforskeren mener mye ennå er usagt om Tinius’ rolle og de spor han etterlater seg. Nagell-Erichsen var genuint opptatt av publisistiske prinsipper. Han opprettet stiftelsen Tinius for å forvalte innflytelsen «hvis jeg dør», som han uttrykte det.
– Hvilken garanti denne ordningen ga, får vi se nå.
