- Føkk opp av TV 2

HAMBURG (Journalisten): Ingvar Ambjørnsen mener han ble framstilt som døende i ond hensikt. Likevel er han fornøyd med pressen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Journalisten møtte Ambjørnsen i Hamburg i romjula. Forfatteren fortalte om et langt yrkesliv i medienes søkelys.

– Husker du ditt første møte med media?

– Åja, det var ved debuten med «23-salen» i 1981. Da var alle forfatterne på Forfatterforlaget på Grand i Oslo, og journalistene gikk rundt og snakket med oss en for en. Mange aviser så på boka som en nyhetssak. Jeg hadde løfta på lokket på Lier psykiatriske sykehus, og mange lurte på hva som foregikk der. Det var riktignok ti år siden jeg hadde jobba der, men jeg brøt jo taushetsplikten så det ljoma. Men følgen ble at jeg slapp mye av dette tunge anmelderiet som mange gruer seg til med den første boka.

– Ble du referert ordentlig?

– Ja, og den gang var det sånn at debutanter blei ikke slakta. Jeg har ingenting å klage på. Jeg kom med ganske kraftige beskyldninger, og jeg vet at sykehusledelsen var i harnisk. «23-salen» var en roman, men alt jeg skriver der er riktig. Det er ting jeg har sett og vært med på. Det var 20 mann på rommet, 4-5 var fastspent med remmer til enhver tid.

– Min tredje bok, «Den siste revejakta», kom i 1983, og da ble det alvor. Det er interessant å merke seg, for den boka var det veldig mange som ikke ville skrive om. Jeg var liksom hasjliberaler, og vi fikk veldig lite presse i begynnelsen. Jeg husker at forlagssjefen min, Torstein Hilt, ringte opp i kulturredaksjonen i Dagbladet. Jeg satt ved siden av Torstein og hørte at vedkommende sa: «Men Torstein Hilt, du må da forstå at dén boken ikke eksisterer.»

– Aftenposten lagde et stort portrettintervju med meg på Bristol. Det var første gang jeg ble portrettintervjuet, og så kom det aldri på. Dette var i 1983.

– Men middag på Bristol fikk du?

– Middag fikk jeg. Jeg husker ikke detaljene der, men jeg reagerte heller ikke sånn på at det ikke kom noe på trykk. Det er noe jeg ble fortalt mange, mange år seinere, at saken ble tatt ut.

Den første som skrev fra narkomiljøene

– Har dette med narko og hasj vært et problem i forhold til pressens behandling av deg som forfatter?

– Nei, det bare ble en sånn greie. Jeg røykte jo hasj. Det var naturligvis ting som heftet ved meg i veldig mange år. Jeg var den første som skrev inside fra det miljøet i Norge.

– Hva synes du om pressen og journalister?

– Vi snakker her om ekstremt mye presse, særlig etter at jeg flytta hit. Det har egentlig vært veldig all right. I mange år hadde jeg to bøker i året, en voksenbok og en Pelle og Proffen-bok. Så kom disse filmene etter hvert, så det har vært presse jamnt over hele året.

– Selv disse Pelle og Proffen-bøkene var så populære at vi kjørte full pakke i baren på Bristol. Nei, jeg må si at jeg har bare en virkelig, virkelig føkk opp på disse nesten 30 årene. Det er klart det har vært ting som har vært dumme og sånn, men litt må man tåle også. Når for eksempel Tønsbergs Blad mente at jeg ikke burde få Vestfold fylkes kulturpris, så må de jo få lov til å mene det. Det oppleves surt, men det må de ha lov til.

TV 2 var ondskapsfulle

– Men du sa du ble skikkelig føkket opp en gang.

– Ja, det skjedde nylig med TV 2.

– Dorthe Skappel?

– Ja, det var ondskapsfullt gjort, rett og slett. De visste hva de gjorde og det var å føkke opp. De tok uttalelser helt ut av sammenhengen. Det var helt forferdelig. Ved lanseringen av «En lang natt på jorden» i Berlin nå i høst kom det en journalist fra TV 2. Hun gjorde en helt grei sak, men hjemme fikk «God kveld, Norge»-redaksjonen nyss om saken. Jeg hadde snakket om døden, alderdom og kroppens forfall, og grunnen til det, var at jeg hadde skrevet en bok som handler om det. Og da er det naturlig at journalisten spør «Ja, men hva med deg da?» Så sier jeg at jeg for min del ikke regner med å bli så forferdelig gammel. Hvis du ruser deg hver dag i tiår etter tiår, så blir du ikke så forferdelig gammel. Det er i hvert fall ikke oppskriften på å bli en gammel mann. Det er det jeg sier, men det blir presentert som at Ingvar Ambjørnsen, Hamburg, regner med å dø av rusmisbruk. Det er føkk opp. Og det er gjort i ond hensikt.

– Jeg hadde en episode en gang litt i samme gate med Dagbladet, men det ble litt mer humoristisk. Da Aker Brygge var ferdig utbygd, hadde Dagbladet en idé om at de skulle taue meg ned på brygga sammen med en av arkitektene. Det lå i kortene at jeg som sånn brun kneipe-mann skulle gå i strupen på arkitekten, men for det første så fant arkitekten og jeg hverandre med en gang. Dessuten syntes jeg Aker Brygge var jævlig kult. Vi satt og spiste i timesvis, arkitekten, jeg og journalisten, men jeg så jo at journalisten ikke gjorde notater. Blokka var tom. Midt opp i dette, kommer vi inn på dop og heroin og sånt, og så slapp jeg en bemerkning om at den derre faenskapen der, den har jeg sjekket én gang og det holder. Aldri mer, det er ikke min greie, liksom.

– Det går noen dager, så ringer vedkommende journalist og leser opp en artikkel som er fullstendig hinsides. Jeg får panikk og går for å rette opp i stedet for å si at dette kan ikke trykkes. Men jeg hadde ikke erfaring nok, rett og slett. Jeg må ta mye av skylda selv og resultatet ble «Tok heroin – skrev bok» på førstesiden.

– Ganske heftig?

– Ja, men blant hundrevis av intervjuer er disse små eksemplene de eneste jeg husker som skikkelig ugreie. Det er ikke store prosenten. Det dreier seg om 0,3 prosent, ja 0,3 prosent negative erfaringer.

Uforberedt lokaljournalist

– Synes du journalistene er gode nok?

– Ja, stort sett er det bra. To ganger har det gått direkte galt i intervjusituasjonen. Det ene tilfellet var da Elling-hysteriet var på sitt aller verste. Jeg hadde ny bok og film, og jeg hadde to dager i Oslo med avtaler hele tiden, fra morgen til kveld. I de dagene dette står på, eier du ikke deg selv. Da blir du jævla trøtt, og så blir du jævla lei av deg sjøl. Men så er det en journalist fra en lokalavis som ringer hele tiden, både til forlaget og til meg. Han gir seg ikke. Til slutt gir jeg etter og sier han kan ta samme fly som meg til Stavanger og prate med meg der.

– Da han starter intervjuet med å si at han ikke har lest boka, ja, da svartnet det for meg. Jeg ble rett og slett sint. Han hadde holdt på i to døgn for å få fatt i meg, men hadde ikke selv gjort hjemmeleksa, men jeg roet meg og vi snakket om noe annet. Jeg trodde vi skiltes på en ordentlig måte, men oppslaget ble sånn noenlunde: «Har Ingvar Ambjørnsen bare blitt en oppblåst, alkoholisert kødd?» Med litt paralleller til Ulf Lundell og sånt.

– Du sa en gang at nordmenns forhold til tyskere grenser til rasisme. Gjelder det også mediene?

– Jeg har ikke noen eksempler nå, men av papiraviser så holder jeg Morgenbladet, Klassekampen og VG, resten leser jeg på nett. Hovedinnvendingen min er at det skrives lite om Tyskland, men jeg har også flere ganger reagert på artikler i Klassekampen. Hvis du der hadde byttet ut ordet «tysker» med for eksempel «jøde» eller nesten hva som helst, så ville det sett ganske stygt ut. Og den derre oppfattelsen, ofte litt fleipete, men det ligger alltid noe under, dette om pølsetyskere og ompa-ompa og alle de greiene der, som er noe forbanna vrøvl, den sitter i og den er i spaltene der.

– Du har et spesielt forhold til VG. Hvordan kom det i stand?

– Det var Kjell Cordtsen som fikk meg inn i VG. Jeg har jobbet lenge for dem. Jeg har hatt fast spalte der i mange år, og jeg var sammen med Trond Sundnes og Gøran Bohlin på Tour de France i 2005. Steinar Hansson fikk meg inn som anmelder og spaltist i Dagsavisen, «Svart på hvitt» het den. Men jeg føler at jeg jobber for VG. Tour det France var kjempekult. Da er det gøy å ha en avis som VG i ryggen. Når de først sier «go», så er det moro.

– Hvor nær omgang har du egentlig med journalister?

– Opp gjennom årene er jeg blitt kjent med mange. Jeg husker Magne Lystad på Rampelys i VG. Han var alltid med. Vi gjorde unna intervjuet og så gikk vi ut og drakk øl og spiste rekesmørbrød. Mange av disse journalistene som Magne eller Asbjørn Svarstad, jeg vil ikke si at vi ble nære venner, men vi ble venner. Når noen kom fra VG, og det gjorde de bestandig, så kom Magne.

Trygghet å kjenne journalisten

– Er det et problem at man blir venner?

– Nei, ikke for meg. Jeg snakker jo stort sett med journalister for å pushe en bok eller film, og da føler jeg meg tryggere når jeg kjenner vedkommende. For meg er det udelt positivt å ha et nært forhold til journalisten.

– Hva med fotografene?

– Det er en ting som ofte gjør meg ganske amper i intervjusituasjoner, de derre fotografene. Altså, de såkalt kreative fotografene. Etter alle disse åra så veit jeg hvilket bilde som blir brukt. Det bildet der du står på hue utfor et stup, det er ikke det bildet som blir brukt. Og da kan du like godt la det være. Der kan jeg bli amper og der har jeg strammet inn. Du får faen ikke meg til å gjøre sånn tullball lenger.

–––—

Les også TV 2s beklagelse

Powered by Labrador CMS