Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes angrer på at han i 2005 var med på vedtaket i Norsk Presseforbund der forsøkene på å tvinge nettavisene til å forhåndsredigere alle debatter ble tilbakevist.
Flere andre trekker tilsynelatende i samme retning etter det siste PFU-møtet. Men Simonnes går lenger enn de fleste når han begrunner forhåndskontroll av nettdebatt. Han mener den må håndteres akkurat som papiravisenes debattsider og beskriver redaktørenes oppdrag slik:
– De har tatt ut essensen i et innlegg, samtidig som de fjernet det som er grums og sladder og ryktespredning. En skitten jobb med andre ord, men det er som med all annen renovasjon, noen må ta ansvaret for å fjerne søppelet.
Den angrende synder antar at det er økonomiske motiver som gjør at nettredaktørene motsetter seg forhåndsmoderering. På ett vis er det riktig. Interaktivitet kan styrke båndene til leserne og slik gjøre nettavisen mer attraktiv og verdifull. Men det er målet med stort sett all produktutvikling. Uten lønnsomhet, ville vi hatt langt færre medier i Norge, og mindre mangfold.
Samtidig er den direkte gevinsten helt ubetydelig. Verken Dagbladet eller Nettavisen tjener penger på debatten. Det er få annonser rundt innleggene, som i noen tilfeller faktisk stjeler verdifull reklameplass fra utgiverne. Det hadde vært ønskelig om nettdebatten ga større avkastning.
For den er verdifull. Nettdebatten slipper fram synsmåter som bryter med redaktørens holdninger, og er dermed en utvidelse av demokratiet. Den gir anledning til å korrigere journalistenes og kildenes framstilling av virkeligheten. Den er en samtale mellom leserne der debattsidene gjerne er et forum for appell til myndighetene.
Simonnes kaller dette søppel og renovasjon, mens han ivrig holder seg for både nesen og øynene. Den moralske nettpanikkens talsmenn har ofte dette til felles: De orker ikke lese det de kritiserer, men er sikre på hva det inneholder.
Nettdebatten er bedre enn sitt rykte, og kan bli enda mye bedre med styrket moderering og frihet til å eksperimentere.
