Er «nettjournalistikk» den formen for journalistikk som utføres av nettaviser? Det skulle man tro. Men nettaviser er ikke aviser, og nettjournalistikk er ikke journalistikk i ordets vanlige betydning.
«Vanlig» avisjournalistikk og nettjournalistikk skiller seg fra hverandre på minst 5 måter: Nettaviser legger ut en langt større mengde nyheter (1). Levetiden på disse er svært kort, en «døgnflue» har misunnelsesverdig lang levetid i forhold (2). Nettavisene rangerer og ordner stoffet på en annen måte enn tradisjonelle aviser (3). De har også en helt annen type interaktivitet enn papiraviser, ved at lesere kan kommentere artikler umiddelbart, samt klikke seg videre (4). I tillegg har nettavisene et helt spesielt forholdet til åndsverkloven (5).
Tradisjonelle aviser «fryser» verden fast til det tidspunktet avisen gikk i trykken. Hvis de gamle avisene er som fotografier, er nettavisene mer som elektriske felt i konstant bevegelse. En nettavis er et umettelig vesen som uavbrutt skriker etter mer føde. Uten stadig påfyll stivner den og blir en slags elektronisk papiravis.
Både teknisk og innholdsmessig representerer nettavisene en ny sjanger. Men nyvinninger betyr ikke nødvendigvis framskritt.
TV 2 Nettavisen denne søndagen (3. februar) – rundt kl. 20.00 – har hentet hovedoppslaget fra Baltimore Sun. Nettavisens overskrift er «Nic (15) drepte familien». I den amerikanske avisen er saken lengre, og i Nettavisen er et par avsnitt flyttet på. Ellers er teksten oversatt ord for ord. Dette er flere saker av samme alen på Nettavisens førsteside, hentet fra blant annet Daily Mail og Associated Press.
Alle sakene er imidlertid presentert med Nettavisen-journalistenes byline. Vanlig pressekutyme – og lovgivningen på området – tilsier at man ikke skal krediteres med byline i forbindelse med saker man ikke har laget selv. Men innenfor nettjournalistikken er rapping av andres artikler institusjonalisert, som fast forretningspraksis. Derfor ville det også være helt feil å henge ut enkeltjournalister. De er plassert på en tredemølle eller samlebånd uten av-knapp. Jobben består i å (simultan)oversette, og å finne saker som kostnadsfritt kan legges ut. Men ikke inntektsfritt, siden Nettavisen tjener store penger på reklamen sidene er fulle av.
Noen av de andre sakene denne søndagen: «Lensmann knuste toalettdør med slegge» (fra VG), «Ordfører stjal nabohund» (med peker til Wikipedia), «Jeg var et vrak» (Splash News), «Cowboy-apen rir igjen» (AP) og «Her stripper flyvertinnen» (VG/You Tube). Mange av overskriftene og ingressene er bevisst kryptiske, slik at leseren ikke vet om ting har skjedd i Bergen eller i Kina, og dermed føle seg fristet til å klikke seg videre inn i Nettavisens raritetskabinett.
Det er lagt ut en rekke sportsnyheter, mesteparten sakset, blant annet fra News of the World. Ytterst få nyheter omhandler alvorlige begivenheter. «Helikoptre bomber opprørere i Tsjad» er ett unntak (hentet fra Reuters).
På Nettavisens side ligger det også ute en egenprodusert reportasje, fra Crawford Texas («Møt Kaffe-dama til Bush»). Journalisten gjør flere poeng av at han finner fram til Bush’ stamkafé fra tiden før han ble president. Vi får vite at Bush er kjempepopulær hos naboene. Reportasjen avsluttes med en oppskrift for småkaker, som skal stamme fra Laura.
Et generelt problem for Nettavisen er at det ofte er umulig å skille mellom reklame og redaksjonelt stoff. Ett eksempel er «Dropp sorte solbriller, jenter», ifølge Olav Koss, som selger «vårens heteste solbriller for optikerkjeden Synsam.» Et annet er en panegyrisk hyllest til luksusbåten Sogica 55, presentert i vanlig artikkelform.
TV 2 Nettavisen simulerer å være et genuint nyhetsmedium gjennom layout, bylines, headinger og logoer. Men å lese dem er en vesensforskjellig aktivitet sammenlignet med å lese en papiravis. Man nærmest tvinges til å hoppe rundt, og klikke seg videre inn i de interne forgreiningene. Dette fungerer fraktalt i sin bunnløse, ikke-lineære logikk, elliptisk i sin overfladiskhet og labyrintisk i sin grunnleggende uoversiktlighet.
For meg framstår Nettavisen med andre ord som kaotisk, ustabil og upålitelig. Det er en verden av punktvise nedslag der alt synes like gyldig. All hierarki er opphevet, alle ting, fra det dypeste alvor til det rene tøys, blandes sammen og blir ett. Verden er flat og tilsynelatende ultrademokratisert gjennom en fragmentert partikularisme der ingenting henger sammen.
