IKKE VENNER: Stig Inge Bjørnebye mener vennskapet for en journalist er null verdt dersom saken er stor nok. Foto: Birgit Dannenberg

Invadert av media

Da Stig Inge Bjørnebye i september 2007 mistet jobben som trener i Start, stilte NRK opp med eget bensinaggregat og bløffet seg inn hos naboen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Hvordan opplevde du å bli sparket i Start?

– Siste kvelden som Start-trener var spesiell. 40-50 journalister slo seg ned på plenen utenfor huset mitt. NRK kjørte inn et sånt bensinaggregat med antenne på taket, de kjørte over fortauet og lagde spor i gressplenen. Det var helt sykt. Vi som satt i huset var jeg og de tre som skulle sparke meg. Det var for øvrig mine venner som jeg og familien dro på cruise sammen med etterpå.

– Det var ikke konflikter av noen art, jeg hadde ikke konflikt med spillerne en gang, men utenfor huset mitt var det konflikter. Det var ville tilstander. Representanten for NRK tv gikk opp til naboen og sa at hun hadde en avtale med meg om at de kunne stå på verandaen hos naboen og filme inn i min stue. Det er kanskje det groveste eksempelet jeg kan komme på. Etter tre timer sa jeg til Svein Mathisen (sportsdirektør i Start. red.) at vi må gi dem mat, så vi bestilte pizza til dem. Journalistene ble helt forvirret, men de spiste. Da alle hadde gått, skulle jeg følge Svein ut. Da lå det pizzakartonger og halvspiste pizzabiter over hele gårdsplassen.

– Hva synes du om journalister?

– Jeg synes journalister er veldig ambisiøse. Fotball er vanvittig komplekst, men idrettsjournalistikken har lagt seg på et nivå der man slipper å være faglig tung på grunn av personfokuseringen. Jeg savner dybde. Hvis vi tar Fædrelandsvennen, som jeg hadde mye med å gjøre, så brukte jeg to måneder på å kartlegge deres arbeidsmetoder, arbeidsinnsats, forberedelser osv. Uansett hva som skjedde på treningsfeltet, uansett hva vi trente på eller hva som var tema under treningen, om det oppsto diskusjoner og krangler etterpå, så var alltid spørsmålet det samme: «Hva tror du om kampen på søndag?» Jeg så ingen utvikling.

– Hva forventet du?

– Jeg tenkte som så: Jeg har vært i jobben i to måneder. I denne klubben er det en jungel av saker å gripe fatt i. Hvis jeg hadde vært journalist, ville jeg virkelig tatt fatt og stilt spørsmål, jeg ville skapt variasjon for leseren, jeg ville tatt tak i flere ting. Jeg savnet forberedelse, jeg savnet engasjement, jeg savnet faglig interesse, jeg savnet vilje til utvikling og vilje til å komme forberedt, jeg savnet å bli overrasket og engasjert. Under intervjuer tok jeg meg selv i å tenke at dette er jeg ikke engasjert i, dette intervjuet vil jeg bare ut av fortest mulig, for dette har vi snakket om før. Bare arbeidsformen virket umulig. De kom slentrende sånn midt i treningsøkta, så sto de og snakket med noen andre journalister og så stilte de de spørsmålene som de var blitt enige på morgenmøtet om å stille. Det var sånn jeg oppfattet det.

– Generaliserer du?

– Ja, og alt er ikke slik. Det er noen gamle travere som har holdt på siden jeg begynte på landslaget og som er med fortsatt. Men så har du eksplosjonen i nye medier, og det har kommet en ny generasjon journalister. De er litt mer rølpete, det er litt mer kjekkaseri, de har en egen måte å snakke på, de er liksom kule, og har en litt frekkere framtoning enn Morten Pedersen og Truls Dæhlie.

– Er de bedre også?

– Nei, de er dårligere. Jeg skal ikke skjære alle over en kam, men de er ikke bedre. Det er unge sportsjournalister som aldri har spilt fotball. De har kanskje vært i England på sånne gutteturer og sånn. De synes det er kult å reise med landslaget, gå litt på fylla og spy på flyet hjem, slik vi har opplevd.

Pressekonferanse dagen derpå

– Har du opplevd det?

– Jeg jobbet med Åge Hareide i to og et halvt år, og journalistene maste hele tiden om tilgang, tilgang, tilgang. Så lot vi dem få viljen sin, vi skulle ha en uformell pressekonferanse på flyplassen morgenen etter kampen. Da opplevde vi at en journalist stiller spørsmål om kampen i går som om han hadde plastfilm utenpå øynene og så spyr han på flyet hjem.

– Hva tenker dere når de samme journalistene skriver skandalehistorier hvis noen av spillerne tar seg en øl eller to?

– Dette er kanskje et dårlig eksempel, og jeg vil ikke generalisere. For 20-30 år siden var kanskje journalistene enda verre når det gjelder livsstil og oppførsel, men kanskje var de bedre journalister. Mye av det som gjøres i dag er også preget av at det ikke lenger er deadlines på grunn av nettet. Nå er det en evig kamp hele døgnet om å være hottest.

– Hva med Se og Hør?

– Vi, altså min familie, har forbeholdt oss retten til ikke å stille opp i Se og Hør. Det er sånne valg du må få lov til å ta. Vi ønsker ikke å stille opp, men da må vi akseptere at de skriver med fri penn, også løgn. Jeg registrerer det og rister på hodet, men jeg går ikke videre med det. Det minst upopulære du kan gjøre med Se og Hør er å si nei. Går du i klinsj eller konflikt, blir det bare verre og verre. Vi har sagt nei på en høflig måte, og de er veldig høflige når de henvender seg. Det er helt påtakelig. De er så høflige at du nesten blir redd.

Stans anonyme innlegg

– Du fikk medhold i PFU i din klage mot Agderposten. Har det fått noen konsekvenser?

– Nei, ikke særlig. Noen redaksjoner har tatt grep, krever identifisering og slikt, men helt forsvarlig blir det ikke før man innfører forhåndsredigering slik Stavanger Aftenblad gjør. Jeg mener at sjikane, hets, anonyme personers ryktespredning ikke er en legitim del av ytringsfriheten eller demokratiet. Ytringsfriheten vil leve selv om du tar bort kloakken. Hvis det ikke gjøres noe her, så tror jeg det ender opp for en menneskerettsdomstol og eventuelt med at noen tar livet sitt.

– VG sier de får så mange innlegg at det er umulig å gå gjennom alle på forhånd. Ser du poenget?

– En løsning er å stoppe anonyme innlegg. Når man blir utsatt for injurier, må man få vite hvem som står bak for å kunne ta forholdsregler. Det er mange gode og viktige debatter på nettet. Men hvis Torry Pedersen mener at det er folkedypet vi ser, så mener jeg at han bagatelliserer det, og jeg synes ikke det er noen heldig utvikling.

– Jeg vil også si at det er mange som sitter hjemme hos seg selv på kjøkkenbordet og leser om seg selv i nettdebatter og sliter veldig med det. Da jeg hadde klaget til PFU og vant fram med mine synspunkter, ble jeg kontaktet av mange personer som er mer profilerte enn meg, og som var utrolig takknemlig for at jeg hadde orket å ta den runden. Det viste seg at jeg var ikke alene om å bli gjenstand for debatt på nettet i en søplete form.

– Hvordan var mediehverdagen da du begynte som idrettsmann?

– Det eneste forhold jeg hadde til fotball som guttunge var at jeg sprang ned til postkassen for å hente Østlendingen hver lørdag morgen, for der sto lagene i tippekampene på tv. Det sto ingenting om spillerne og deres koner. De trykte ikke engang lagoppstillingen, kun hvilke lag som skulle spille. I dag får en åtteåring med seg alt om spillernes huskjøp, biler, fylleepisoder og så videre. Dette er tatt helt ut av konseptet, og åtteåringen som leser dette, mister helt proporsjonene. Ungene får en altfor rask vei mot toppen, og vi forstyrrer de virkelige drømmene til barna våre. Dette gjelder ikke bare sport, men Farmen, Idol og alt. Dette er søppel, men vi må vel innrømme at journalistene har fått mandatet fra publikum.

Leser mye aviser

– Hva leser du?

– Jeg leser VG, Dagbladet og Aftenposten. Jeg abonnerer på DN i helgene, litt lokalaviser, har Østlendingen. Men jeg leser mest andre ting, bøker og tidsskrifter.

– Husker du din første avisomtale?

– Jeg har noen gamle utklippsbøker, og der har jeg et klipp fra jeg hoppet på ski som gutt om «Bjørnebye best i Bergeknappen», det er litt oppe i skogkanten mellom Elverum og Trysil. Der er bakkerekorden 8,5 meter, tenker jeg.

– Hvordan var kontakten med lokalpressen?

– Helt uproblematisk. Jeg har ikke hatt noe problem med pressen etterpå heller. Jeg har hatt gode relasjoner med journalister opp gjennom, og har det for så vidt ennå, men det er umulig å være bestevenn med en journalist fordi det vennskapet er null verdt for en journalist hvis saken er stor nok. Altså, du får ikke noe ekstra. Det forstår jeg veldig godt, men mange har røket på det.

Alt er mainstream

– Hva er forskjellen på engelsk og norsk presse?

– Hovedforskjellen er at engelsk presse både har det beste og det verste. I Norge mener jeg det nå bare er sånn mainstream alt sammen. Du har VG og Dagbladet som likner på Se og Hør. Så har du Aftenposten og noen til på den ene siden og SøndagSøndag, Se og Hør og sånt på den andre. Spranget er ikke veldig stort.

– Hvordan har din karriere påvirket familien?

– Vi har tre døtre. I går var vi på foreldrekonferanse med den eldste datteren på 12 år. Hun er veldig oppegående og har klart dette veldig bra. Men så viser det seg at de skulle lage avis på skolen. Noen hadde tatt med utklipp fra Se og Hør. Det er utrolig hva hun har fått høre av andre elever, som ikke vet hva dette er, som ikke vet hva PFU eller nettdebatter er, det er liksom ikke måte på hva andre elever har sagt til henne. Jeg solgte nylig huset i Kristiansand, og til og med det hadde stått i Se og Hør. Elevene på skolen hadde sagt at pappaen hennes hadde tapt flere hundre millioner. Jeg kjøpte for 6,9 og solgte for 6,6 millioner kroner.

Powered by Labrador CMS