Ukritisk fattigdomsdekning

Forsker Bjørn Richard Nuland ved Fafo har undersøkt mediedekningen om fattigdom i Norge og etterlyser mer stoff om den ordinære hverdagsfattigdommen. Han synes de mange enkelthistoriene har sin verdi, men de skaper ikke god nok bakgrunn for en riktig virkelighetsforståelse.

– Mediene vil helst ha ekstreme tilfeller med rusavhengige, uteliggere, prostituerte, tiggere og folk med psykiske problemer. Det er viktig, men jeg savner mer om hverdagsfattigdommen som rammer aleneforeldre og innvandrerfamilier med mange barn, mener Nuland.

Hyggelig medieomtale før jul

Han har undersøkt 487 norske medier i henholdsvis september og desember 2006. Medieanalysen omfatter 432 artikler som omhandlet frivillige organisasjoners arbeid med fattigdomsproblemer, og oppslagene er nokså jevnt fordelt på september og desember. Undersøkelsen omfatter både de store frivillige organisasjonene som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, og de mindre selvhjelpsgruppene som Fattighuset og Fattig-Norge.

– Medieanalysen viser at omtrent annenhver artikkel har fokus på en enkeltsak, sier Nuland.

Undersøkelsen viser også at andelen enkeltsaker øker etter hvert som adventstiden siger på i desember. Den positive vinklingen til de fattige og organisasjonene som jobber med fattigdomsproblemer er også vesentlig større i desember enn i september. Mediene er i det hele tatt forholdsvis positive og ukritiske i sin fattigdomsdekning, viser undersøkelsen.

Frivillige organisasjoner får bedre omtale

– Sammenligner vi pressedekningen av de frivillige organisasjonene innenfor fattigdomsfeltet med offentlige organisasjoners arbeid på samme felt, som sosialkontorene og Barnevernet, så blir de frivillige organisasjonene framstilt mye mer positivt. Det er kanskje ikke fullt ut en riktig sammenligning, men det forteller en del, mener Fafo-forskeren.

Bjørn Nuland mener også at pressedekningen av fattigdomsproblemer i Norge atskiller seg fra dekningen i andre land ved at norske medier i liten grad har fokus på ansvar og skyld.

– Det er få artikler i vårt utvalg som klandrer de fattige for å ha havnet i den situasjonen de er i. Det diskuteres ikke begreper som hvem som er verdig trengende eller slikt, sier Nuland.

Ulik mediestrategi

Undersøkelsen viser også at de ulike organisasjoner som jobber med fattigdomsproblemer har nokså ulik mediestrategi. Mens de store organisasjonene er svært profesjonelt oppbygd og ofte har egne pressemedarbeidere, mangler de mindre selvhjelpsgruppene slike ressurser. Selvhjelpsgruppene ser på mediene som svært viktige i sitt arbeid, og har et nært samarbeid med flere journalister.

Mange av de store organisasjonene er kritiske til at mediene konsentrerer seg om enkeltpersoner og enkeltskjebner, og vil heller ha en dekning som gjenspeiler helheten i problemstillingene. De mindre selvhjelpsgruppene er mer opptatt av å få synliggjort fattigdomsproblemene og ønsker at flere enkeltpersoner skal stå fram og fortelle sin historie.