Historie 2.0

Gjennom hele Der Spiegels historie har samtidshistorie vært et viktig stoffområde, og denne tradisjonen lever videre i dag.

Gitt den spesielle historiske bagasjen, er det ikke så underlig at ideen dukket opp om «einestages» (som betyr «en vakker dag» eller «en gang») som en ambisiøs samtidshistorisk satsing integrert i Spiegel Online.

Bytter mot trafikk

I fjor høst gikk «einestages» på nett med et konsept der innholdet – artikler, fotografier, intervjuer – stilles til rådighet av tre parter. Redaksjonen skriver selv artikler og bestiller inn bidrag fra frilansere, brukerne bidrar med sine egne tekster, bilder og kommentarer, mens den tredje pilaren utgjøres av et tungt utvalg kulturinstitusjoner.

– Det som gjør oss attraktiv som partner er at vi gjennom Spiegel Online har en enorm trafikk – en klikkturbo. Av oss får disse sidene et publikum som de aldri ellers ville nådd, sier avdelingsleder Hans Michael Kloth.

Større enn BT.no

Ofte tyr redaksjonen til frilansere eller egne bidrag for å kunne reagere raskt på aktuelle hendelser. Ambisjonen om å være aktuell gir seg selv med plasseringen i det journalistiske helhetstilbudet på Spiegel Online.

Fra forsiden styres lesere til selve «einestages»-portalen. I januar sto samtidshistoriene for over 30 millioner sidevisninger, ifølge Kloth. Hvis tallene er sammenlignbare har «einestages» mer trafikk enn Bergens Tidendes nettavis i Norge.

Høy terskel

Brukere må registrere seg med navn og alle tekster, bilder og kommentarer kontrolleres av redaksjonen før de publiseres. Kloth oppgir to årsaker til denne løsningen: For det første forventer leserne en høy innholdsmessig og språklig standard av Spiegel. For det andre ville man ved publisering uten forhåndskontroll raskt tiltrukket seg bidrag fra nynazister og «forrykte» som de deretter ville måtte fjerne igjen.

En høy terskel reduserer erfaringsmessig antall bidrag betydelig. For eksempel ser debatten på «einestages»-artiklene ikke ut til å være særlig intens. Men det har også positive sider at brukerne må anstrenge seg mer enn andre steder, mener Kloth. Det går prestisje i å få sin historie inn på «einestages».