Nedbemannet seg til suksess

Opprinnelig var Odd H. Vanebo krimreporter i VG, men under rettssaken mot Fritz Moen fikk han nok. Noen dager ut i rettssaken gikk det opp for ham at foreldrene til den drepte jenta satt i salen:

– Der satt jeg og skrev om høringer som beskrev sædflekker på lakenene, mens foreldrene satt der og fulgte saken.

Opplevelsen fikk ham til å søke seg bort fra dagspressen og over i fagpressen, forteller bladutgiveren når vi møter ham på familiens herregård i Solør, Hedmark.

Herrgård for 50 kroner

Vanebo ble ansatt som forlagsredaktør i daværende Bjarne H. Reenskaug Forlagsaksjeselskap i 1978, som i 1985 ble solgt til Schibsted og endret navn til Schibsted Fagpresse AS. I 1987 kjøpte han selskapet, som holdt hus på en herregård Reenskaug hadde restaurert i Solør, og la grunnlaget for det som i dag er den største aktøren i fagpressen.

For pionerarbeidet sitt i fagpressen ble Vanebo tildelt Fagpressens Hederspris 2008.

– Jeg kjøpte herregården for 50 kroner og syntes det var et godt kjøp, før det gikk opp for meg at den hadde 15 millioner i gjeld, sa han lettere spøkefullt om gården og de tilhørende fagtidsskriftene i takketalen sin.

Fullt så dramatisk var det dog ikke, forklarer Vanebo når Journalisten snakker med ham.

– Dette var like etter skatteskandalen da Tinius (Nagell-Erichsen) var ute av Schibsteds styre og stell en periode, og han spekulerte og kjøpte forlaget av Reenskaug. Men Reenskaug tok med seg flere av de beste tidsskriftene tilbake til Oslo, og Schibsted fikk det vanskelig. Da Schibsted senere hentet tilbake Tinius, ble dette forlaget veldig perifert og han ville kvitte seg med det. På det stadiet var det teknisk konkurs, forteller Vanebo.

En spøk

– Tinius bodde her oppe en periode, og vi hadde det veldig morsomt sammen. Over whisky-glassene spøkte vi med at jeg skulle kjøpe alt for en 50-lapp, som deretter skulle rammes inn, mimrer Vanebo.

Selv hadde han egentlig ikke noe ønske om å kjøpe. Men Vanebo hadde en bror som var økonomiprofessor, og han og hans kamerat, som også var økonomiprofessor, kastet seg rundt og kom til unnsetning. De foretok en grundig analyse som må ha vært positiv, for enden på visa ble at Vanebo la den påkrevde 50-lappen på bordet. Men tilstanden i forlaget krevde dramatisk resultatsforbedring.

Kraftig nedbemanning

– Vi reduserte staben fra 64 til 48 i løpet av tre uker og var nede på rundt 30 ansatte da vi kort tid etter kvittet oss med trykkeriet som fulgte med, forklarer Vanebo.

– Jeg har bestandig hatt et godt samarbeid med Norsk Grafisk Forbund. Men de spurte meg hva som ville skje med trykkerivirksomheten om jeg ikke solgte den, og da svarte jeg jo som sant var at da blir den nedlagt. Da var det ikke noen diskusjon, sier Vanbo, og legger til:

– Det første vi fjernet var mellomledere som redaksjonssjefer. I en så liten bedrift var det bare fornuftig å kvitte seg med mellomlederne. Dessuten, journalister lever jo i konstant force majeure og får bare gjort ting når deadline truer, det ville jeg ha slutt på.

Skryter av Hegnar

Dermed ble faste arbeidstider og flytende produksjon et mantra for Vanebo.

– Forøvrig har jeg alltid hatt tro på at vi måtte lage blader som folk ville betale for. Ikke bare bli glanset innpakning for annonser, som mange fagblader i Danmark og Sverige. Det var alltid innhold som sto i hue på meg. Jeg hadde ikke greie på annonsesalg. Den manglende kunnskapen berga oss når bunnen plutselig falt ut av annonsemarkedet i løpet av kort tid. Selv i dag har vi halvparten av inntektene våre fra abonnenter, sier Vanebo, som mener Kapital er Norges beste fagblad nettopp fordi de setter innhold i høysetet.

Leserne viktigst

– De som tror det blir et godt blad ut av å sitte og se ut av et høyhus i Oslo tar feil. Vi har en oppdragsgiver og det er leserne våre, det er det aller viktigste. Derfor har jeg aldri hatt mindre enn 150 reisedøgn i året de siste 30 åra: Det har vært viktig for meg å dra rundt og møte folk og lage case-stories om de som får det til.

Han mener Landbruksteknisk tidsskrift er det beste bladet de utgir. Ironisk nok er dette bladet også forlaget hadde minst tro på.

– Men vi gjorde godt feltarbeid. Vi definerte bondegården som bedrift, bonden som bedriftsleder og fant ut at traktoren var viktigst på gården, til og med viktigere enn kona. Vi bestemte oss for bare å skrive om mekaniseringen av bondegård, og senere også økonomi og analyser. Vi fikk over 6000 abonnenter før vi laget bladet, forteller han. Redaksjonen til Landbruksteknisk tidsskrift er spredt rundt om i landet: Redaktøren sitter på Ås, en journalist på Jæren, en i Alvdal og så videre.

– Nå har vi 15.000 abonnenter, og det er skoleeksemplet på fagtidsskrift. I dag, som vi har så mye konkurranse fra internett og andre medier, er du nødt til å ha folk med innsikt i fagpressen. Hare og hopp-journalistikken fungerer ikke, understreker han.