Journalister |var fritt vilt
I 1980 startet maoistgeriljaen Sendero Luminoso – Lysende Sti – sin «folkekrig» mot den peruanske staten. Ayacucho-provinsen ble forvandlet til en enorm kirkegård. Journalisten Hugo Ned Alarcón rapporterte fra området under den nesten tjue år lange konflikten.
– Her drepte de mange, sier Hugo Ned Alarcón og peker ut gjennom vinduet på bilen mot en samling hus ved siden av veien.
Litt etterpå gjentar han den samme kommentaren. Og enda en gang noen kilometer seinere. I Hugo Neds lille folkevogn humper vi fra Ayacuchos provinshovedstad Huamanga til den lille landsbyen Quinua 40 kilometer unna. Der skal vi møte mennesker som ble rammet av borgerkrigen.
Opp mot 30.000 mennesker ble drept under 1980- og 90-årene i den forsømte høylandsprovinsen Ayacucho. Både hæren og geriljaen gjorde seg skyldig i overgrep mot sivile. Den eneste forskjellen ifølge Hugo Ned, var at hæren skjøt sine ofre til døde mens geriljaen brukte kniver og macheter. Hardest rammet ble urbefolkningen på landsbygden.
Også journalister satte livet til. Det mest kjente tilfellet er drapene på åtte journalister i landsbyen Uchuraccay i 1983. Beboerne i landsbyen slo journalistene til døde i den tro at de var geriljakrigere. Så overleverte de kameraer og båndspillere til hæren. De fattige bøndene sa de trodde det var spesialproduserte våpen.
Aldri alene
– Det var farlig å arbeide som journalist under krigen. Om geriljaen eller hæren oppdaget oss, kunde vi komme ille ut. Vi beveget oss alltid i gruppe, aldri alene. Iblant dro vi ut på landsbygda for å snakke med landsbybeboere og rapportere om massakre. Ofte lå halshogde lik på motorveien for å skremme befolkningen til stillhet. Et menneskeliv var ingenting verdt, sier Hugo Ned bistert.
Angsten gjennomsyret livet i høylandet under krigsårene. Journalistene hadde vansker med å engang få tak i sjåfører for å bevege seg ut i felten. Risikoen var stor for at man mistet både bilen og livet. Hugo Ned måtte skaffe sig en «boble» for å kunne besøke landsbyene utenfor Huamanga.
Hjelpere med planker
– En gang reiste jeg sammen med noen kolleger til en landsby der soldater fra hæren hadde drept flere bønder. Vi forlot de vanlige veiene og kjørte ut i ødemarken for å unngå hærens veisperringer. På et sted var det en stor sprekk i bakken. Jeg spurte en liten bondegutt om vi kunne komme oss over et annet sted. Da hentet han sine onkler og de la ut treplanker sånn at vi kom over. De hjalp oss på nytt etter at vi hadde besøkt den rammede landsbyen. Så fort vi hadde kjørt over, gjemte de plankene. Når hæren stoppet oss, viste vi sprekken i bakken og forklarte at vi hadde blitt tvunget til å snu der. De lot oss dra hjem uten å beslaglegge alt materialet vi hadde samlet, forteller Hugo Ned og ler.
Etter i overkant en time på den elendige motorveien kommer vi fram til den lille håndverkerlandsbyen Quinua. På markedet bestiller vi rykende varm kyllingsuppe, en tradisjonell frokost i det kalde høylandet. Deretter er det på tide å arbeide.
Quechua, ikke spansk
På landsbygden snakkes først og fremst urfolkspråket quechua, ikke spansk. Hugo Ned har levd i Ayacucho hele sitt liv og snakker quechua flytende. Takket være språkkunnskapene får han lettere kontakt med bøndene, som noen ganger er skeptisk innstilt til «hvite» spansktalende. Det er lett å forstå deres mistenksomhet. Hæroffiserene som beordret massakre og kidnappinger under krigen var nesten alle spanskættede fra kysten.
På quechua spør Hugo Ned de kvinnelige kokkene på markedet etter noen som kan fortelle om de mørke årene. De peker på en kvinne i forkle et stykke unna. Hun vil først ikke snakke med oss, men begynner snart å fortelle om senderistattakker og halshogginger. De drepte min man, og fjorten andre i min familie, sier hun stille. Mens vi snakker med henne kommer flere kvinner fram til oss. De vil også fortelle om døde ektefeller, sønner, brødre. Alle bærer på vonde minner som vil ut.
– De er ikke redd lenger, sier Hugo Ned. Kun noen år tilbake var det mange som ikke turte å fortelle om krigen. De var redd for at geriljaen eller hæren skulle vende tilbake og hevne seg på «tystere».
I medieskyggen
Vi vandrer opp til Quinuas borgmesterkontor ved hovedtorget. Scenen fra markedet gjentas. Hugo Ned spør rundt etter veteraner fra bondemilitsene. Han forteller meg at det var de, ikke hæren, som beseiret Sendero Luminoso. En mann på torget rister på hodet når vi spør om han var med. Men straks møter vi to gamle militsmenn som forteller om nattlige patruljeringer, kamper mot geriljakrigere og politikere som sviktet sine løfter når krigen var over.
Vi humper tilbake til Huamanga for et måltid peruansk husmannskost og en kald øl.
Ennå i dag finnes det noen få overlevende senderistkommandoer i junglene nedenfor Ayacuchos høyland. De har slått seg sammen med narkosmuglere og angriper iblant politiet for å forsvare kokainhandelen. Men krigen er over, og det er for det meste stille rundt det fortsatt fattige Ayacucho i avisene.
Under konflikten arbeidet Hugo Ned for nyhetsbyrået United Press International og for flere peruanske aviser. I dagens medieskygge er det vanskeligere for journalistene i Ayacucho å forsørge seg.
– Jeg frilanser for forskjellige tidsskrifter. Og ibland hopper jeg inn som vikar på en redaksjon i Lima, sier Hugo Ned Alarcón før vi tar avskjed og han ruller i vei hjemover i sin gamle folkevogn.
