Konsensus i parken

A-magasinets Kjetil S. Østli slo hull på en falsk konsensus om ambulanseskandalen i Sofienbergparken med sin brede gjennomgang av sjåføren Erik Schjenkens opplevelser. Inntrykket som var skapt av medier og toneangivende politikere, trengte å utfordres.

Rasismeanklagene er ikke godtgjort, og burde ikke vært adoptert uten motforestillinger, slik til og med statsråder gjorde. Men at Schjenken ble stemplet, utjevner ikke overgrepet mot Ali Farah. Frps påstand om at bare utøveren kan fortelle om en handling er rasistisk, er både tåpelig og helt uegnet til å motarbeide fordommer.

Det er ikke rart at mistanken dominerte blant Farahs venner og andre tilskuere. Men det er vanskelig å få øye på medier som aktivt søkte andre forklaringer eller vitneutsagn som talte til sjåførenes fordel. Da Fylkeslegen konkluderte med at deres diskriminerende oppførsel kunne «forstås med rasistiske overtoner» (sic), etterlot det et inntrykk av at saken var avgjort.

Mye av den antirasistiske agitasjonen som har fulgt hendelsen, tjener mer til å skjerpe motsetningene, enn til å dempe dem. I ekstreme tilfeller er det også hensikten.

Ali Farah ga Schjenken svar på tiltale. Kronikken hans var ubehagelig og hadde fortjent gjennomlesing før trykk i Ny Tid. Men tanken om at dramaets hovedperson burde skjermes mot seg selv, er både meningsløs og nedlatende. Mediene skal ikke sensurere offerets versjon.

På samme måte som Farah fikk massiv støtte og ambulansesjåførene ble tilsvarende demonisert, ser det nå ut som om nesten all sympati går andre veien. Medienes ensidige dekning la igjen opp til en kraftig pendelsvingning. Dermed risikerer vi å ende med et like unyansert bilde som at helsevesenet er rasistisk.

A-magasinet og Østli, Ny Tid og Farah har gjort oss alle en tjeneste. Hvis vi skal dra nytte av den, må vi både gå nærmere inn i Ali Farahs anklager om systemisk rasisme og holdbarheten i agitasjonen fra antirasismens aktivister.