Snevert avisspråk med interne regler

Det viser en hovedfagsavhandling i nordiske språk, som tar for seg hvilke holdninger og prinsipper som ligger til grunn for de språkvalgene avisene tar. Studien inneholder både en bred kartlegging og dybdeintervjuer med sju redaksjoner.

– Jeg ønsket å finne ut hva som skjer i redaksjonene før vi ser språket på trykk, sier Ingunn Indrebø Ims, som til daglig er en av redaktørene for Norsk Ordbok 2014.

Egne regler

Hun har blant annet undersøkt forekomsten av interne rettskrivningsregler, og hvordan redaksjonene forholder seg til språket i innsendt materiale.

Av 126 aviser svarer 41 bokmålsaviser og 17 nynorskaviser at de har interne regler som journalistene skal følge. Slike interne regler er gjerne skrevet ned i egne hefter og går under navn som «Bibelen», «Svarteboka» eller «Blåboka».

– Det er overraskende mange aviser som har egne regler som skiller seg fra de offisielle rettskrivingsnormene. Dette gjelder også mindre redaksjoner, sier Indrebø Ims, som konstaterer at journalister er levende opptatt av språk.

– Det er ofte diskusjoner i avisene om språk, både om store endringer og hvordan de ønsker å framstå overfor leserne. Slik sett er språket i avisene gjennomtenkt. Så kan man alltid diskutere i hvor stor grad de klarer å gjennomføre reglene.

Snevrere

Felles for avisenes interne regler er at de som regel snevrer inn valgmulighetene som den offisielle språknormen gir, både på bokmål og nynorsk. Hensikten er å sikre at medarbeiderne skriver noenlunde likt. Altså en form for språknormering, påpeker språkviteren. For det avisene gjør har også virkning utenfor redaksjonen.

– Avisspråket betyr veldig mye. Forskning viser at språket vårt påvirkes av det vi leser. Og nordmenn leser mye aviser. Det vi ser daglig oppfattes som korrekt.

Arbeidets Rett er blant avisene som har en stram intern språknorm. Der må journalistens skrive mjølk og sjuk, noe annet er ikke lov. Andre bokmålsaviser tillater både syk og sjuk. Tilsvarende variasjon finner man også i nynorskavisene.

– For aviser som Arbeidets Rett er dialektnærhet viktig. Det gir lokal identitet og tilknytning til leserne.

Over halvparten

Det er også slik at en avis som Aftenposten, kjent for sitt konservative skriftspråk, godtar a-endinger eller andre radikale former «der det er naturlig». Det kan være saker fra sports- eller kulturfeltet, holdningen er at språket må tilpasses det man skriver om.

I den andre enden finner man Nationen, der de som ønsker det kan skrive radikalt bokmål. Tidligere redaktør Tove Lie oppfordret journalistene til å skrive mer nynorsk med begrunnelsen i at avisa har lesere over hele landet. I praksis er det likevel konservativt bokmål som dominerer, både i Nationen og blant aviser som utelukkende sverger til bokmål.

– Sjøl med valgfrihet ser det ut til at bokmålsjournalister ofte legger seg på en mer konservativ linje enn det vi ser i nynorskavisene. Det skyldes trolig at variasjonen i utgangspunktet er større på nynorsk, som har nærhet til dialektene som grunnlag og ikke en så tydelig todeling som i bokmålet.

Drøyt halvparten av avisene – enten de bruker nynorsk eller bokmål – sier at de tillater sine journalister å bruke alle valgfrie former.

– Jeg ble overrasket over at såpass mange tillater ytterpunktene, for det synes i liten grad på trykk.

Redaktørene bestemmer

Av oppgaven går det fram at redaktørene betyr mye for språkbruken i avisene.

– Det er redaktørene som i første rekke har ansvaret for, og mulighet til, å gjøre endringer. Viktige endringer i avisenes språknorm skjer gjerne ved redaktørskifter. Det er altså noen få enkeltpersoner som har det reelle ansvaret for det som kommer på trykk, sier Indrebø Ims, som legger til at det likevel er grenser for hva redaktørene kan foreta seg.

– Avisene kan ikke gå utenfor rammen av det leserne aksepterer. Redaktøren i Aftenposten kan neppe bestemme at nå skal avisa skrive radikalt bokmål.

Avleggs å oversette

Undersøkelsen viser at interne språkregler først og fremst er myntet på journalistene. De må ta skikken der de kommer. Men reglene kan også gjelde eksterne skribenter eller spaltister

Lesere som skriver innlegg derimot, får som regel bruke det skriftspråket de vil. Det grunngis med at innlegg er personlige meningsytringer og at språkvalget må respekteres på samme måte som synspunktene som fremmes.

Undersøkelsen viser at det er helt avleggs å oversette fra et mål til et annet. Bare tre mindre bokmålsaviser svarer at de ikke tillater innlegg på nynorsk. Noen flere, 16 prosent, sier de retter språket etter egen norm innenfor ett skriftspråk. Og det ser ut til at radikalt bokmål – ikke nynorsk – står svakest i så måte. Det forklarer Indrebø Ims med en kombinasjon av større toleranse for ulikheter i nynorsken og at mange redaksjoner mangler kompetanse til å rette i nynorsktekster.

Sensur

Når rettelser av eksterne skribenter skjer, vekker det debatt. Det siste halve året har normeringspraksisen i Morgenbladet og Aftenposten blitt kritisert fordi innlegg fra debattanter med et bevisst språk er blitt rettet. Indrebø Ims mener redaksjonenes henvisning til interne rettskrivningsregler er å regne som sensur.

– Skriftspråk uttrykker også tanker, holdninger og verdier. Jeg forstår at språkbevisste skribenter reagerer når de får sine innlegg omgjort til et veldig konservativt bokmål. Interne regler bør være forbeholdt journalistene.

NOEN FUNN. NTB-normalen står sterkest blant regionavisene. Flest nynorske lokalaviser skriver talemålsnært. Mindre valgfrihet for journalistene i små aviser. 44 prosent av avisene bruker Tansa. Mer vanlig med korrekturlesere i lokalavisene. 84 prosent retter ikke innsendt stoff til intern rettskrivningsnorm. 9 aviser oversetter byråstoff.