(EN SLAGS KOMMENTAR): Torgeirs øyne søker opp og bakover i kraniet. Liksom på leting etter hvor mange hjerneceller det er igjen. Det nye året har tatt sine første skritt, nesten like klumsete som Torgeirs på vei fra en leilighet like over Nesttun.
«En gang må det jo bli bedre,» tenkte han på vei til drosja. «Terrorangrepene må jo ta slutt».
Knappe tjue minutter seinere sover han med vannflaska hvilende mellom foldede hender, sittende på sofaen.
Autofokus er slått av og hjernen ligger igjen på hodeputa idet Torgeir entrer lokalet. Å feire det nye året i halvannet døgn passet ikke ham lenger. Men Ola passet det dårligere. Riktignok ble det fest, men ikke så heftig.
«Herregud å du ser ut, Ola, skulle jo tro du hadde festa i flere år,» Torgeir så inn i et par prismer som hadde falmet siden sist. På to døgn hadde de mistet fargen og blitt grunne.
Ola stirret beskjemmet ned i bordplata. Det var forholdsvis få mennesker på Garage til å være søndag ettermiddag og to dager inn i det nye året. Lokalet ga Marius en følelse han ikke hadde opplevd der tidligere. Som om noe hadde forandret seg.
«Jeg er så utrolig lei, Torgeir,» Ola så mot ham, med en fraværenhet Torgeir ikke hadde sett siden Camilla forlot ham. «Hele bransjen er blitt så helvetes snudd på huet at jeg ikke kan se noe fremtid.»
«Typisk, Ola,» tenkte Torgeir: «Så utrolig typisk gloom and doom.»
«Vi fikk beskjed like før jul. Papiravisen avvikles som dagsavis. Nå skal vi bare komme ut på fredag og lørdag. Og så skal vi satse hardere på nett. Lage tv og greier.»
Ola og Torgeir gikk ut av journalistikkutdanningen fire år tidligere. De fikk jobb i hver sin avis i samme by. Torgeir på nett i den største og Ola, nesten som hadde drømt om, featurejournalist i byens nest største avis. Nå måtte Ola trolig jobbe på nett, noe han og de fleste av medstudentene hadde minst lyst til dersom de skulle bli journalister.
«Dette er konsekvensen av fusjonen mellom A-pressen og Edda. De kjøpslår med de største hele tiden. I håp om at de skal få muligheten til å være alene i de andre lokale markedene. Det beste for industrien, sa kulturministeren, og lot fusjonen gå gjennom. He-he. 500 mistet jobben med et pennestrøk, og Schibsted tok kontrollen i Media Norge. Hvorfor ikke?»
Ola var en av dem som hatet ord som marginer og utbytte. Det var ikke sånn, trodde han, i journalistikken som ble begått da han vokste opp. Torgeir visste bedre. Orkla var ingen god eier de heller. De handlet om inntjening og ikke om å gjøre produktet bedre. Eller, jo, det var industrielle grep som felles trykkerier og andre tiltak som gjorde marginene større… men motivet til eieren var sjelden å lage en bedre avis.
Torgeir var motstrøms under utdanningen. Han mente nettet var veien. I hans hode var dette opplagt, han så det ble flere og flere publikasjoner som trengte folk til å skape innhold til domenet. Av et kull på 30, var det to til som hadde samme overbevisning som han. I tillegg var det noen etternølere som kjempet med tanken om at papirmedier ikke var fremtiden.
Ikke for det, det var nok av tv-studenter som mente internett var søppeldynge med dårlige levende bilder.
«NRK deles, selges og får reklame.» Like ved fingertuppene til Ola ligger en uåpnet hovedstadsavis med forside som trekker ansiktet til Torgeir nesten ned i bordplata.
»What the F. k?» Torgeir kjente bakfylla ta overhånd. Ølet smakte plutselig beskt.
«Hvor mye skit var det du puttet i deg på nyttårsaften,» tonen anstrengt, sliten og rett og slett irritert. «Dette har jo vært statsministerens kampsak siden hun kom til makta. Del opp NRK og selg det unna. Telenor har allerede kjøpt internettdelen og fusjonert den med ABC. Herregud, Torgeir, du tok av, men du har skrevet titalls blogger om dette. Du har jo for faen laget en videoblogg hvor du slakter Frp-regjeringens mediepolitikk.»
«Frp-regjeringen?» Trommehinnene krøp ut av øregangen for å google (reg. trd. mrk.) etter sannheten i utsagnet. Dette kunne jo ikke stemme, Torgeir var fast bestemt på at han skulle rømme landet om Frp kom til makta. «Kommer Frp til makta, vil den siste som forlater landet stenge utenriksterminalen på Gardermoen.»
«Schibsted skal visstnok ha lagt inn bud i både fjernsyn og Aktivum. Dette er helt sprøtt! Selv om staten har lagt begrensninger på kommersielle markedsandeler de første tre årene, er de kommersielle konkurrentene i opprør. Alle har flyttet til London i protest. 700 jobber bare der, Torgeir, herlige tider vi er inne i.»
«Hva faen har skjedd? Har jeg sovet i timen?» Torgeirs hjerne var i ferd med å gå i stå. Verden ifølge Ola var ikke den han gikk til sengs med i går ettermiddag … Uansett beskt, ølet gikk ned, og Ola fortalte om de ansatte i Dagsavisen som fikk sluttpakker til jul. Var de heldige, ventet det arbeid hos deres nye eier Dagbladet. Etter fusjonen mellom eierne til Dagbladet og Dagens Næringsliv, gikk de løs på Vårt Land og fikk både kristne og sosialdemokrater inn i konsernet.
«Håper du ikke dytta for mye rare ting i deg mens vi sjanglet inn i det nye året.» Olas blikk var mer bestemt. Et lite flir i høyre munnvik.
«Nja, kan ikke påstå det. Hvordan det?»
«Fordi forloveden din står bak deg.»
En hånd på skulderen til Torgeir. Kroppen blir spent i alle retninger og musklene gjør opprør. Feiringen har fremdeles kontrollen over dem.
Øynene åpnes og skrittet til Torgeir er klissvått. Grepet rundt vannflaska er strammet til sitt ytterste og har tømt halve flaska.
»What the F. k?» Skinnsofaen har klistret seg fast i ryggen hans og forsøker å fusjonere. Utenfor vinduet våkner Skostrædet til live. Klokka viser søndag ettermiddag den 2. februar 2009. Bare noen milliarder som skal skjæres bort. Noen hundre som mister jobbene sine og halvparten så mange som trimmes bort ved hjelp av pensjonsavtaler.
«Godt nytt år, Norge.»
