– Tilsynet leker redaktører

Hadde jeg drevet TV eller radiostasjon i Norge i dag, ville jeg gitt blanke i alt Medietilsynet måtte ha å anføre, med mindre det handlet om beviselig knapphet på frekvens, og uten å nøle kjørt saken til Strasbourg om staten forsøkte å redigere, styre eller stenge kanalen.

Vi lever i et land som har utstyrt seg med noe som heter MEDIETILSYNET. Smak på det! Det statlige medietilsyn...

Vår ytringsfrihetsfrihet reguleres først og fremst av FNs Verdenserklæring om Menneskerettighetene artikkel 19, Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10 (og Grunnlovens § 100).

FNs verdenserklæring, vedtatt i 1948, art. 19 lyder:
"Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser."

Legg merke til: *uten innblanding* og *ethvert meddelesmiddel" (orginalteksten lyder "any medium").

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble vedtatt av Europarådet i 1950 og noen år senere - 1999(sic!) - inkorporert i Norge gjennom menneskerettsloven.

EMK artikkel 10, første avsnitt:
"Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak."

Legg merke til: "uten inngrep av offentlig myndighet".

Grunnlovens § 100 (revidert 2004) lyder:

"Ytringsfrihed bør finde Sted.
Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. (...)"

Legg merke til: "kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor *særlig tungtveiende Hensyn* [...]

I lys av dette: Medietilsynet er en statlig etat under Kultur- og kirkedepartementet, opprettet 1. januar 2005 ved en sammenslåing av de tidligere etatene Eierskapstilsynet, Statens filmtilsyn og Statens medieforvaltning (som inntil 1994 het Nærkringkastingsnemda).

Kultur- og kirkedepartementet legger rammene for Medietilsynets virksomhet gjennom et årlig "tildelingsbrev" basert på Stortingets behandling av statsbudsjettet.

I tildelingsbrevet heter det innledningsvis alltid pent og politisk korrekt; "Hovedmålet på medieområdet er å sikre ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati".
Nettopp.

Vi må godta at FN-båndet er til en viss grad en begrenset ressurs, og aksepterer derfor en viss lisens- og konsesjonsordning. Men utover det? Er ikke det meste av hva Medietilsynet foretar seg utover dette - og det er ikke tvil om at tilsynet ofte opptrer som en statlig smaks- og behagsdommer - i strid med de helt grunnleggende rettighetene for ytringsfrihet!?

Som sagt: Hadde jeg drevet TV eller radiostasjon i Norge i dag, ville jeg gitt blanke i alt Medietilsynet måtte ha å anføre, med mindre det handlet om beviselig knapphet på frekvens, og uten å nøle kjørt saken til Strasbourg om staten forsøkte å redigere, styre eller stenge kanalen.

Henrik Steen
(av og til passelig "ytringsfrihetfanatiker"...)

Hei Carl-Erik Grimstad!

Jeg er ikke spesielt opptatt av Radio Norge og denne konkrete saken, men benyttet anledningen til å reise et tankekors om Medietilsynets funksjon, rolle og opptreden som sådan.

I innlegget gjengir jeg også hele første avsnitt av EMK 10, inkludert «Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak». Dette for at et land kan (ikke at de må) regulere eventuell knapphet på frekvens. Dette kunne kanskje like gjerne vært overlatt til f.eks. Post- og teletilsynet.

Siden Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ble oppretta i 1959, har den avsagt 16 dommer mot Norge. I 14 dommer konkluderte domstolen med at konvensjonen var krenket. I 1999 og 2000 avgjorde domstolen tre -3- klager mot Norge som gjaldt ytrings- og informasjonsfrihet (bl.a. Bladet Tromsø og offentliggjøring av Lindberg-rapporten/Bergens Tidende om politivold). Avisene ble dømt for injurier i alle instanser i norsk rett. Domstolen i Strasbourg fant at informasjons- og ytringsfriheten var krenket i alle de tre sakene. Dommene vakte oppsikt i Norge. Imidlertid førte det til en interessant diskusjon som viste at ikke alle steiner var lagt på dette rettsområdet - eller lagt feil.

Avslutningskapitlet skrives i disse dager med at regjeringen og justisministeren nå vil fjerne hele kapittelet om ærekrenkelser og injurier fra straffeloven. Storberget legger ikke skjul på at konvensjoner som Norge har signert spiller en sentral rolle i dette, fordi norsk rettspraksis flere ganger har kollidert med avgjørelser i EMD. Ytringsfriheten gis endelig definitiv forrang for personvernet. Også mortifikasjonsinstituttet – det å erklære en ytring «død og maktesløs» – kastes på historiens skraphaug.

Senest for to uker siden ble Norge på ny felt i Strasbourg på EMK 10 i den såkalte TV Vest-saken i forbindelse med at Medietilsynet (den gang Statens medieforvaltning) ila TV Vest gebyr, med hjemmel i kringkastingsloven, for å ha sendt politisk reklame for Pensjonistpartiet ved kommunevalget i 2003. Konklusjonen ville nok blitt den samme for både ti og tyve år siden, om noen hadde brakt saken inn tidligere. Norge har i altså i alle disse årene gjennomført og praktisert en kontinuerlig krenkelse av EMK 10. For alt vi vet, er kanskje også deler av de norske konsesjonskrav og Medietilsynets tilsynelatende trang til å være «redaktører» i strid med konvensjonen, om noen tar seg bryet med å prøve saken.

Vi er gjerne blinde for vår egen selvgodhet og ufeilbarlighet. Det kan endog sitte ganske lang inne. Domfellelsene av Norge i Strasbourg viser at det kan være behov for korreksjoner også overfor stater som i utgangspunktet - i egne øyne - har et tilfredsstillende rettssystem. Det kan også gjelde en instans som Statens Medietilsyn, som sikkert bedriver en mengde god saksbehandling - men kanskje hele utgangspunktet er riv ruskende galt.

I et samfunn må vi leve med motstridende gode interesser, og vi må leve med et flertall, en Moralsk Majoritet, som alltid vil ønske «høye moralske standarder» velkommen. Men hvor overrasket blir ikke den samme majoritet når de innser at den offisielle definisjonen av porno ikke bare inkluderer pornografer, halliker, prostituerte og homoseksuelle. Nazistene la raskt til jøder, sorte og slavere. Kommunistene utvidet listen til å omfatte kristne, muslimer og resten av vestlig kultur. Å gjenvinne sin tapte frihet var ikke lett for disse folkene. Også dette startet med mange små korte sensurskritt, korte nok skritt om gangen til at det ikke blir slått alarm, korte nok skritt til at Den Moralske Majoritet var med nesten hele veien...

Om du åpner døren for sensur aldri så lite, vil den aldri bli stående åpen bare så lite, og følgene av dette er alltid mer enn nedslående. Det er et enda dyrere og dårligere råd...