Murdoch for begynnere

Det var med skepsis at undertegnede gjøv løs på Michael Wolffs biografi «The man who owns the news». Boka er den sjette biografien om australskfødte Rupert Murdoch som øynene mine har trålet gjennom. Og den er langt fra den beste.

Med sine 402 sider er den imponerende tykk, biografien til Wolff, med tanke på at det knapt er fire år siden sist det kom en biografi om mannen vi elsker å hate.

Michael Wolff er ingen hvem som helst. Han er mangeårig journalist, nå i Vanity Fair, han har grunnlagt nettjenesten Newser.com, men i konkurranse med de tidligere biografene til Murdoch når han ikke helt opp.

Fri tilgang til klanen

Wolff har et veldig godt språk og trekker leserne elegant gjennom Murdochs historie, selv om setningene til tider er blitt for lange med for mange ledd. Og til tider kan det bli for kjedelig, selv for en nerd som jeg, men det skal vi komme tilbake til.

Wolff har begått bragden ved å få intervju med Murdoch ved gjentatte anledninger og ikke minst få fri tilgang til resten av klanen hans. Dette gir leserne et innblikk i de litt over 50 årene Murdoch har gått fra å eie en «liten» ettermiddagsavis til verdens største mediekonsern. Men jeg synes kanskje Wolff har spart for mye mot siste tredjedel av boken, det er først da vi får et virkelig innblikk i klanens indre liv: Om uenighetene mellom barna og faren, om kampen om Dow Jones og så videre.

Kjedelig blir boken fordi det virker på meg som om Wolff nærmest har vært besatt av å skrive en slags versjon av første Mosebok. Arbeidet med boken pågikk parallelt med at Murdoch kjempet for å kjøpe Dow Jones og The Wall Street Journal. Og i den anledning har Wolff funnet det nærmest naturlig at alle leserne er interessert i hvem som er medlemmer av Dow Jones' eierklan – The Bancrofts. Dette er en nitrist lesning som kun er av interesse for de virkelig interesserte (undertegnede ikke inkludert). Og som om ikke det er nok, gjør Wolff det samme med Murdoch-klanen, helt tilbake til Ruperts skotske prestebestefar.

Grunnleggende om mannen

Det fascinerende med boken er innblikket den gir leserne i kampen om å få kjøpe Dow Jones, men jeg er usikker på om det kan forsvare 400 sider. Når det er sagt, så har jeg kalt denne anmeldelsen for «Murdoch for nybegynnere». Årsaken til dette er at selv om det er kjøpet av Dow Jones som er knaggen for boken, så gir den likevel innblikk i den kontroversielle Murdochs gjøren og laden. Blant annet får vi vite at Ruperts far, sir Keith, fikk stanset massakren av australske soldater i Gallipoli. Eller Ruperts råskap i England under 80-tallet da han etablerte Wapping og brøt med fagforeningene. Men Wolff berører det, han dykker ikke i denne materien – til det er det for omtalt fra før.

Det slitsomme, og samtidig fascinerende, er måten Wolff binder nåtid og fortid sammen. Han nevner for eksempel at Rupert Murdoch er ei bølle i nåtid, og så finner han en konkret historie fra England som han gjengir. Men det kan bli slitsomt i lengden når dette er noe som går igjen i boken.

Page er bedre

Dersom du skulle ha lyst til å lære mer om den nesten 80 år gamle mediemogulen, er boka absolutt verdt å lese. Den gir et innblikk tidligere biografier ikke har hatt, i og med at de er skrevet mer fra sidelinjen. Men det gjør den likevel ikke til den beste Murdoch-biografien: Den står gravejournalist Bruce Page for – og det er en bok virkelig verdt å lese. Wolffs biografi vil jeg anslå til kanskje den tredje beste av biografiene jeg så langt har lest om Murdoch.

Men nå er det vel snart ikke mer igjen å skrive om mannen – takk og lov.