– Grunnlaget for pressestøtte borte

Denne uken er det 40 år siden Stortinget innførte den statlige pressestøtten. Siden den gang har et tredvetalls aviser måttet gi opp, blant annet i Vestfold, Agder, Møre og Romsdal og Trøndelag. Et tilsvarende antall, kanskje så mange som 40-50 av dagens aviser, mener Olsen ville gått inn i tillegg, uten pressestøtten.

– Det gjelder forskjellige typer aviser, men spesielt i storbyene ville det fått stor betydning om statsstøtten hadde vært fjernet. Dagsavisen, Vårt Land, Nationen og Klassekampen i Oslo ville neppe eksistert. Bergens Arbeiderblad hadde vært en saga blott og det samme hadde sannsynligvis Rogalands Avis og Bladet Tromsø. Avismangfoldet i storbyene ville blitt rasert, sier Einar Olsen.

Han var i mange år en meget sentral aktør i A-pressen. Da pressestøtten ble vedtatt i 1968, var han redaktør i Rogalands Avis, styremedlem i Norsk Arbeiderpresse, og dermed sentral i utformingen av premissene for pressestøtten. Da ordningen ble endret i 1974, og onde tunger døpte loven «Lex Arbeiderbladet», hadde Olsen overtatt Johan Onas plass som toppsjef i A-pressen og spilte en hovedrolle i forhold til daværende statsminister Trygve Bratteli.

Bratteli fjernet stønadstak

– Den opprinnelige pressestøtten hadde et tak for hvor mye den enkelte avis kunne motta i statsstøtte. Lovendringen i 1974 fjernet dette taket og førte til at en del aviser har mottatt betydelige millionbeløp hvert år.

Lovendringene i 1974 skapte voldsomt bråk i Stortinget. Høyre, med Kåre Willoch og Lars Roar Langslet i spissen, gikk til frontalangrep på regjeringen. Det ble stilt mistillitsforslag til daværende forbruker- og administrasjonsminister Odd Sagør.

Opposisjonen hevdet at loven var skreddersydd for Arbeiderbladet, men statsminister Bratteli sto fast og avviste opposisjonen. SV, som den gang var en del av regjeringens parlamentariske grunnlag, turde ikke stemme mot regjeringen slik de gjorde under Kings Bay-saken i 1963, og dermed ble loven vedtatt.

Lex Arbeiderbladet

– Det er feil å kalle dette «Lex Arbeiderbladet», sier Olsen. Han viser til at pressestøtteordningen var innrettet spesielt mot nummer 2-avisene, og det kravet oppfylte Arbeiderbladet til fulle. Endringen hadde større betydning for aviser som Vårt Land og Nationen, mener han.

I 1992 var det en ny gjennomgang av pressestøtten, og man innførte en typologisering av avisene. Da dukket for første gang begrepet «meningsbærende aviser» opp, noe som har sikret blant annet Vårt Land og Klassekampen.

– Som en av arkitektene bak pressestøtten, hva mener du i dag?

– Ordningen ble innført i 1969 som en rent politisk støtte. Det dreide seg om å sikre flere aviser på hvert enkelt sted, men det viktige her er at det dreide seg om aviser med forskjellig politisk grunnsyn. Etter hvert som partipressen ble avviklet, falt etter mitt syn grunnlaget for statsstøtten bort. Pressestøtten skulle i hvert fall vært avviklet da avisene ble omgjort til konserner med økonomiske mål, sier Olsen.

Ingen våger

– Hvorfor har vi da pressestøtte?

– Det er ingen ansvarlige politikere som våger seg inn på dette fordi det sannsynligvis blir så mye bråk. Du kan si det sånn at det vel er like usannsynlig å fjerne pressestøtten som jordbruksstøtten, selv om grunnlaget for pressestøtten har vært borte i minst 20 år.

– Mange mener at momsfritaket er mye viktigere enn pressestøtten. Hva sier du?

– Avisene er momspliktige på linje med andre, men de har en såkalt 0-sats. I sin tid ble avisene tilbudt 0-sats også på annonser, men det takket man nei til fordi man da ikke ville fått refusjon for utgående moms. Hvis man innførte en lik momssats for alle medier, ville man trolig unngått den forskjellsbehandling man har i dag av for eksempel ukepressen, mener Einar Olsen.

Pressestøtten utarbeidet i A-pressen

Einar Olsen er kritisk til den gjengse oppfatning i pressekretser om at pressestøtten ble utformet i et samarbeid mellom regjeringen og presseorganisasjonene. Han mener hele ordningen ble utformet i A-pressen og da i første rekke av daværende disponent Johan Ona. Saken ble behandlet i den mektige Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet i 1964, men saken ble lagt til side etter at Arbeiderpartiet tapte valget og regjeringsmakten i 1965. Da den kom opp igjen i 1968 med den såkalte Hellerud-komiteen, var det Onas arbeid fra 1964 som lå under.

– Da jeg for ti år siden skrev en IJ-rapport om pressestøtten, fant jeg i Arbeiderbevegelsens Arkiv det dokumentet som Ona la fram for Samarbeidskomiteen i 1964. Ved å sammenlikne Onas forslag fra 1964 med hvordan pressestøtteordningen ble utformet fire år senere, ser man hvor forslagene kom fra. Presseorganisasjonene må gjerne tro at de gjorde en stor innsats her, men sannheten er at vi i A-pressen brukte presseorganisasjonene for å få til en ordning som vi hadde jobbet lenge med, sier Olsen.