Spaltede papirhuer

Ryktet om både betalingsavisenes og papiravisenes død er nok betydelig overdrevet. At Jensen ikke leser aviser er synd, men nordmenn leser like mye aviser i dag som for et par år siden, og det var rekord og toppår og mest i galaksen, eller noe sånt?

Jensen nevner forøvrig lite om hva som har skjedd med alle gratisavisene på kontinentet. Det har gått dit pepperen ikke gror, og ødelagt resten av mediemarkedet. For ikke å snakke om Island.

At en i det som i hvert fall tidligere var medie-Norges beste og viktigste organ mener noe sånt er som Solberg skriver - interessant. Interessant hvis dette er veien Journalisten skal gå for å fylle tomrommet etter Dagens Medier. Og godt å se at vi ikke har fått lese slike standpunkter på Journalistens lederplass - foreløpig. Om da ikke Journalisten med finanskrisa som skalkeskjul fjerner ledersiden i papiravisen og reduserer til åtte sider slik at journalistene kan få enda bedre tid til å lese på VG Nett og Nettavisen på iPhone.

- Gard, SortlandsAvisa

Audun: Her har du thousands way's to leave your lover...
Jensen: Du har så evindelig rett! Noen spesielle personlige omstendigheter, men likevel:

Jeg sa opp Aftenposten fordi jeg ikke gadd ha reklamehaugen liggende og balansere ned fire etasjer med papirhaugen. Jeg sa opp Dagsavisen og DN fordi jeg til daglig ikke har tid til å lese dem. Dessuten er det dyrt.
Men jeg beholdt Nye Troms for å se hvem som fødes og dør i hjembygda mi. I tillegg får jeg gratisavisa Østkantavisa på døra hver torsdag - med tv-program for ei hel uke og konsertprogrammet for Soria Moria.
Jeg står opp om morgenen og flasher fem-seks nettaviser. Jeg oppdaterer meg faglig på journalisten.no, ij.no osv. På kvelden, når jeg ser på nyhetene, har det nesten ikke skjedd noe annet enn at en eller annen tv-kanal har billedlagt det som sto i nettutgavene tidlig på morgenen.
Når jeg står opp om morgenen og har drukket kaffen og sjekket nettaviser og dagen kan starte - er jeg vel fornøyd med kuriosa og de siste ulykkene med småfly hvor en person døde ett eller annet sted i verden.
Eller ble spist av en krokodille...
Går jeg på kafè, kan jeg lese to aviser og kaffen har betalt seg selv. Går jeg på pub, må jeg lese tre aviser for at en øl skal ha betalt seg, til gjengjeld treffer man hyggelig folk.
Jeg kjøper aviser hvis det er noe som fenger meg på 1.siden. Jeg kjøper aviser i helgene hvis jeg vet jeg får tid til å lese dem. Det blir sjeldnere og sjeldnere. Jeg kjøper Innblikk og er glad for at jeg ikke abonnerer på Aftenposten slik at alt framstår som nytt. Jeg har sluttet å abonnere på Ny Tid (studentpris pga av ungene) fordi de har så dårlig språk. Blar i Morgenbladet som en av ungene drar i hus. Jeg ser på tv og irriterer meg over at de bruker to setninger på å henvise til en sak på nettet i stedet for å si hva saken er.
Og så er det så mange gode bøker som må bli lest.
Og alt dette er på fritida!

Audun - jeg vet jo at dere, som Dagbladet og alle andre, arbeider med å finne løsninger for å finne sålen for opplaget. Det er jo en føl-føl-situasjon. Samtidig jubler Geir Terje i Danmark for en blogger som beste avslører i landet.

Var på debattmøte på Stopp Pressen i vinter. På spørsmål om framtida for gravejournalistikken i Media Norge, presterte Birger Magnus å si (noe sånt som):
- Den vil jo overleve. Vi kan tenke oss å sette ned en gruppe med for eksempel representanter fra Aftenbladet, BT og Adressa...
Hvem er da igjen til å kritisere graverne uten å frykte opprykk til en større regionavis?

Og på toppen av det hele: sviktende oppmøte til Hell og Skup-konferansen. Når redaksjoner velger å bare sende nominerte kandidater for å spare penger, er det en falitterklæring. Det var de som fikk sjansen før finanskrisen rammet oss som får delta. De burde jo selvfølgelig sende de nyeste ansatte, for å gi dem inspirasjon til å gjøre noe for journalistikken framover.

Ps;
Og dette sier jeg etter 32 år i papir - 25 av dem i VG

Vi mennesker er nok en større bremse når det gjelder å endre mediebildet enn teknologien, og det er kanskje ikke så galt. Erfaring fra tidligere skifte av medieparadigmer viser at det grovt regnet tar en generasjon før nye medier finner sin grunnleggende form, og de(n) gamle finner sin nye.

Den menneskelige faktor tilsier at det kan ta like lang tid før nettmediene er "modne" og papiravisene har funnet sin nye rolle - og det er betydelig langsommere enn den teknologiske utviklingen åpner for.

Selv mener jeg dagens nettmedier har langt igjen før de fyller sitt potensial, og før mediebrukerne er på linje med det som kan bli nettmedienes rolle. Hvis det var slik at papiraviser hovedsaklig var en anakronisme, måtte det være fordi nettavisene erstattet alt det papiravisene er og har vært. Da måtte papiravisene punkt for punkt vise at mediet ikke hadde noen egenverdi - at alt papiraviser bringer, kan erstattes av nettaviser.

Det tror jeg ikke noe på.

Hvis man bare leser korte nyhetssaker, er det klart nettavisene har et stort fortrinn. Og når infrastrukturene er på plass, slik at vi kan få bruke nettaviser over alt og gratis, vil nok dette forsterkes ytterligere, ikke minst i en dialogprioritert mediehverdag. Og så lenge papiravisene ikke rendyrker sin egenart, blir det lett å krisemaksimere.

Jeg tror heller ikke papiravisene vil være de samme om 20 år, men borte er de nok ikke. De papiravisene som klarer å være alt det nettaviser aldri kan bli, har størst sjanse til å ikke bare overleve, men utvikle seg videre. Det kan godt tenkes mange nok vil betale for dem, også. Papiravisene har et formidabelt potensial hvis de finner nøkkelen.

Heller ikke nettavisenes framtid er skyfri. Som medium mangler nettavisene mye; portabilitet (nei, lesebrettene er bare svar på nyhetsdekningen og interaktiviteten), format (vi får neppe lesebrett i A3-format som du kan rulle sammen og kaste etter bruk), oversikt (papiravisenes flater gir hurtigere oversikt og bedre prioriteringsmuligheter enn nettavisene) m.m. Papiravisene har også en hel del fordeler for annonsørene, som ikke nettavisene kan møte, og vice versa.

Bøkene forsvant ikke med avisene, sekretærene forsvant ikke med skrivemaskinene, teatret forsvant ikke med spillefilmen og radioen forsvant hverken med TV eller podcast. Nettavisene kommer neppe heller til å forsvinne med papiraviser som finner sin nye rolle.

Én ting er jeg sikker på: Skal man følge medieutviklingen i årene som kommer, må man følge hele kontaktflaten mellom medieaktører og publikum, på alle plattformer. Å henfalle til én eller noen få favorittplattformer, er neppe forenlig med å kunne formidle hva som skjer i mediehverdagen med den innsikt publikum forventer - og særlig ikke i et mediefagblad.