Ytringsfrihet i pressen

Mediesjefer respekterer ikke alltid den ytringsfriheten de krever at resten av samfunnet skal holde hellig. I Journalisten opplever vi ukentlig at ansatte og tillitsvalgte kvier seg for å gi informasjon som er viktig for å kunne diskutere hvordan mediene møter krisen eller utfører sine oppgaver.

Det står selvsagt alle fritt å holde tett om egen bedrift. Få liker at opplysninger som kan gi et negativt inntrykk av selskapet, blir offentlig kjent. I krisetider er det naturlig om solidariteten styrkes. Noen mediebedrifter, som VG, har lenge dyrket samholdet så effektivt at ordskiftet om deres redaksjonelle valg kan forstumme. Det var antakelig noe av hensikten.

Nå forsterkes dette kringvernet av sjefredaktører og direktører som krever taushet av sine ansatte. Nei, vi tenker ikke på Fædrelandsvennen. Men under de siste ukenes spareprosesser i Dagens Næringsliv møtte vi tilmed engstelse fra journalister som fryktet at uttalelser om bedriftens veivalg gjennom det siste tiåret, skulle slå tilbake på deres egne muligheter til arbeid eller sluttpakker.

Dette skjer i et mediehus der sjefredaktøren også er blant bransjens aller mest utilgjengelige. I Dagbladet har konsernsjef Tore Stangebye ifølge en rekke medarbeidere truet med oppsigelse for å hindre lekkasjer. At ikke alle har hørt den samme advarselen, opphever ikke overgrepet.

Det finnes intet grunnlag for denne meningstvangen og truslene er sånn sett tomme. Men det er ikke rart om de virker i dagens økonomiske klima.

Effekten blir å verne bedriftsledelsen for kritisk, offentlig søkelys. Den interne diskusjonen taper også når drøfting av ikke-sensitive opplysninger sauses sammen med illojalitet. Det kler den frie presse usedvanlig dårlig og blir ikke bedre om tillitsvalgte i misforstått solidaritet med bedriften, velger å vende ryggen til prinsipper og grunnleggende rettigheter.

Hvis denne krisen blir så dyp og lang som pessimistene tror, kan mange medieansatte miste jobben. I andre næringer er det normalt å både protestere og informere omverdenen om hvordan bedriften forvalter sine midler og medarbeidere i motgang.

Hvis journalister trues med sparken og derfor ikke våger fortelle hva de mener om ledelsens disposisjoner, får de heller ytre seg med pseudonym i Journalistens nettdebatt.