Kulturkjerring

Tar vi plass på den riktige måten? Det gjør vi åpenbart ikke, selv om vi strør om oss med penger i nettbokhandlerne. Vi har fargerike klær, men feil fargerike klær. Jo mer de er i bomull og kommer fra UNO eller Gudrun Sjødén, jo verre er det, så latterlig liksom. Vi har store pupper som henger litt ned og øredobbene våre er altfor store, i alle fall hvis en av dem er en papegøye i tre. Hva har hun gjort det stakkars mennesket som valgte seg afrikansk dans i stedet for argentinsk tango?

Feil rytme og feil kontinent. Dreads i stedet for svarte, elegante, klassiske kvinnesko med butt tupp.

Å, vi sminker oss ikke på riktige måte, det er for mye farge, feil farge, feil lukt, utringningene vi har er så dype og brystene så gamle at smårips syns vi er vulgære. Og tar vi oss en støyt med noe på bar og det syns på oss, da skulle du sett. På faen. (Jeg får så lyst å banne av å skrive om dette).

Vi er ikke akkurat passe selv om vi har vår egen smak i utkanten av moten: Vi tåler riktignok de kulturkjerringene som har designmerket diskré plassert i halslinningen, fingerringer i metall og som arbeider på Norsk Form, de har et og annet vekttall å slenge på bordet, det hjelper en hel del, det gjør det jo alltid. Men kommer det enda ei gitarjente nå med svulstige og private sanger, ømhet og kliss, rødvin eller rusbrus! Noe helt annet da med menn som synger If drinking don't kill me her memory will.

Eller som tar seg en støyt med noe brunt og skyter seg på et skittent motell i USA. Det er andre saker.

Det var her om dagen da jeg var på konsert på Garage i Oslo at jeg begynte å tenke på dem som vever der jeg sto foran scenen, de som driver med husflid. Meg og 20 menn var det som fulgte med, de andre sendte sms-er og var på vei hjemover, men musikeren holdt fast ved rockefiguren sin og skøyt hoftepartiet fremover og inviterte backstage. Og det gjorde han jo rett i, men jeg så for meg kvinner på 60, de med store pupper som henger litt ned, de som liker jordfarger, sånne kvinner som vi ikke bryr oss om, det de holder på med. De er pønkere, det har de alltid vært: To grep på gitaren og så produserer de.

Før heklet de grytekluter, så malte de tyttebær på postkassene eller på porselen. Nå farger de ull med plantefarger i fjæra, de vever, de går på friundervisningskurs i oljemaling. De har god tid. Hvis de blir flinke, stiller de ut på biblioteket. Mens jeg sto der foran scenen på Garage tenkte jeg på at de kunne sittet backstage på biblioteket med en kasse Tuborg og når de kom inn i salen etterpå stimlet folk og ville ha autografen og kjøpe T-skjorta. Eller de kunne bli brisne sånn som norskformkvinnene blir på vernissasjer, det unner jeg dem alle sammen, rus og sammenstimling. Alle ville snakke med dem om fargene de hadde valgt. De ble fotografert fint og kom i portrettintervju.

Så ulike kår vi gir forskjellige uttrykk, noen får synge i operaens akustikk, noen synger i bunnen av svømmebasseng eller i en nesten tom rockeklubb som heter Garage og noen stiller ut bildene sine på biblioteket uten at det blir noe oppstuss av det.

Jeg krepper av meg kjerringkrøllene, jeg glatter dem med rettetang, kulturkjerring er jeg samma. Men kjerringpønker. Jeg blogger selv om jeg sitter på bakrommet hjemme hos meg selv, en kasse Tuborg har jeg i alle fall. Hva gjør jeg med den? Jeg drikker den opp.

Jeg vil ha en DJ-boks i stuehjørnet mitt med en vocoder-mikrofon der jeg kan snakke som Laurie Anderson når hun later som hun er mann i politiuniform på flyplass, og på veggen skal det være et lerret der jeg viser bilder som jeg syns er tøffe og fine. Det skal henge en lenke med fargede lyspærer fra DJ-hjørnet til kjøkkenhjørnet.

Det var liksom sånn at jeg fikk spille akkurat den musikken jeg hadde lyst til og de andre likte det kjempegodt for de syns jeg satte på så bra musikk. Og jeg sto bak miksepulten min og hadde hodeklokker på og sneip og ølglass og så rugget jeg litt og av og til bøyde jeg meg frem og snakket inn i vocoderen min. Sånn var det.