I mer enn ti år har en samlet norsk presse støttet oss pionerdykkere. Dere krever at staten som har tjent penger på pionerinnsatsen vår, skal holde oss økonomisk skadesløse for de skadene en hel dykkerpopulasjon er påført.
Vi blir stakkarsliggjort, og det er ikke måte på hvor synd det er på oss, vi kveles i omtanke. I den ene mer tåredryppende reportasjen etter den annen, utleveres personlige detaljer og stadig mer spektakulære eventyr om hva vi har vært med på. Men vi har ikke behov for å bli dullet med.
Alle fagre ord og følelsesladede beretninger til tross, pressen har ingen innflytelse på vår sak. Det burde kanskje få dere til å tenke etter. For knapt noen gruppe har blitt så positivt behandlet av media uten at det skjer noe som helst. Ellers kan jo intenst mediekjør føre til at andre vanskelige saker løses i en fei.
En felle
Når journalister sympatiserer sterkt nok med en sak, virker det som om kildekritikken blir borte. De glemmer at innflytelse kommer av troverdighet. Når vi ser alt vrøvlet som har stått på trykk de siste ti årene, sågar i tunge medier, kan vi også mene at oppslagene er mer til skade enn gagn.
Vi har prøvd å påpeke feil. Da får vi høre at; om en og annen detalj er feil, så er hovedretningen korrekt, og det tjener dykkerne. Men vi har vrange motparter i staten og bransjen. Når mediekjøret gjennomgående er faktisk feil, blir det mer føleri enn saklighet når konklusjonene likevel blir rett.
Det går faktisk an, om dere vil, å underbygge dykkerhistorien med sanne historier.
500 m?
Aftenposten og en rekke andre aviser skrev i januar i fjor i forbindelse med våre kolleger i Nordsjødykkeralliansens rettssak: Dykkere uten opplæring ble sendt på jobb til 500 meters dyp i Nordsjøen.
Vi kan tenke oss at daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen satte kaffen i vrangstrupen, og gaulet til embetsansvarlig for dykking – ekspedisjonssjef Gundla Kvam.
– Ka farsken er dette?
Hvorpå Gundla lett overbærende nipper til sin kaffe og sier:
– Det stemmer ikke. Dypeste dykk i Nordsjøen er til 248 meter, med høyt kompetente dykkere, og ingen skader ble rapportert etter den dykkserien.
For oss dykkere er det alvorlig nok at personer uten opplæring i dykking og utstyr ble sendt fra null til 75 meter på Ekofisk i pionertiden. Selv Staten har innrømmet, men aksepterte, at det var sammenheng mellom manglende opplæring og de mange ulykkene på den tiden. Det burde være saftig nok for de fleste journalister. I stedet ødelegger de poenget gjennom en grenseløs overdrivelse.
Eksempler
Riksavisene har sine innfallsvinkler. Lokalavisene har sin vri. Dykkere som kilder er som folk flest. De fleste er hederlige, noen er kjeltringer, noen henger seg på i håp om å komme inn under kompensasjons-/erstatningsordningene. Uten å nevne navn, for ikke å henge ut enkeltpersoner som sikkert har nok å slite med som det er, kan vi ta for oss et knippe fra de siste årene i ulike medier, både landsdekkende og lokale:
** Alvorlige skader etter 1900 døgn i metning. Dykkeren har innrømmet mindre enn 12 døgn i metning, som han heller ikke kan dokumentere.
** 30 års knallhardt arbeid som nordsjødykker i lokalavisa, men ingen i det lille dykkermiljøet har hørt om ham eller dykket med ham.
** Marinejeger med spesialoppgaver i Nord-Irland headhuntet til spesielle sikkerhetsoppgaver i Nordsjøen, ved siden av å være pionerdykker. Vedkommende har ingen militær bakgrunn, og ble ikke spesialrekruttert. Dessuten, en med sikkerhetsoppgaver kan ikke settes på havbunnen hvor han bruker ei uke på å komme seg til åstedet om noe skulle skje.
** En dykker sliter med traumer etter å ha sett ni kamerater dø. Ingen har vært til stede på så mange dødsfall, og vedkommende har ikke kunnet redegjøre for mer enn ett tilfelle, der en kamerat døde på et sportsdykk, mens kilden selv lå og sov.
** En dykker illustrerer sitt fysiske forfall etter skade ved å skryte på seg 11 norgesmesterskap i svømming. Han har ingen, som journalisten kunne sjekket i sportsredaksjonen.
** «Jeg ble skadet på et reparasjonsdykk til 300 m i 1974.» På den tiden var dypeste dykk i Nordsjøen en serie dykk til 159 m i 1973 hvor vedkommende ikke var med.
** En dykker var vitne til at Trygve Bratteli kom med grenseløs hyllest til dykkerne under åpningen av Ekofisk, og nærmest skamroste oss for at vi hadde berget vår nasjonaløkonomi. Vedkommende kilde ble ansatt tre måneder etter åpningen. Dessuten hadde ikke Bratteli grunnlag for noen takksigelse. Da Ekofisk ble åpnet, sto både næringen, statens folk og politikere og bet negler; kan dette gå bra? Først på 80-tallet ville det være grunnlag for slike svulstigheter som Bratteli er tillagt.
** En dykker legger ut om de knallharde 32 dagers metningsperiodene han gjennomførte fra 1973 og utover, før slike perioder var påbegynt, og før han selv begynte i Nordsjøen. (Foreløpig har vi ikke funnet ut om han har dykket mer enn det ene dykket der han påstår seg skadd før han kom ut av klokka).
TV 2
Slik kan man fortsette i det uendelig. Myndigheter og politikere er normalt engstelige for negativ presseomtale. Men når historiene er bløff, kan de avfeie det hele. Og vi dykkere får redusert omdømmet vårt i de miljøene som har makt til å løse dykkersakene.
TV 2 er de eneste som har pirket i dykkernes troverdighet. Det har resultert i et injuriesøksmål som skal håndteres i Bergen tingrett i to uker fra 9. mars.
Har så TV 2 skadet dykkersakene? Neppe. De har fått seg forelagt et knippe påstander, har gransket dem, og funnet ut at det ikke er hold i dem. Det skader nok de som føler seg uthengt, men det tjener dykkersakene som sådan at dykkere håndteres med samme sunne skepsis som hvilken som helst annen i medias fokus.
Historien
Nå begynner enkelte journalister å skrive bøker, like uvederheftige som avisomtalene. Sist ute var journalistene Christian Catomeris (Svensk Televisjon) og Olivier Truc (Le Monde) – med boka Fra dypet – Nordsjødykkernes historie. Vi er minst ti kilder som tar fullstendig avstand fra boka, ni av oss i VG-debatt 29.12.08.
Les svaret fra en av de svenske forfatterne her
Er det så vanskelig å finne rystende fakta å skrive om for dem som vil sette dykkernes skjebne i fokus?
Vi nevner:
Lik-napping. Dykkerselskaper fikk med Arbeidstilsynets aksept fjerne omkomne dykkere fra oljeinstallasjonene for å unndra seg granskning.
Dykktabeller er dykkerens viktigste verktøy for å unngå potensielt dødelig trykkfallssyke. Rolf Hellem tok opp problemet i Stortinget i 1974. Staten vegret seg helt til 1990 mot å stille minstekrav, etter eget utsagn i frykt for at de skulle bli holdt økonomisk ansvarlig om dykkere likevel ble skadd. Da de ble tvunget til standardisering, ble antall trykkfallssyke praktisk talt nullet over natta.
Ingen krav til utdannelse ble av myndighetene selv i 12 år definert som en grunnleggende årsak til ulykkene, uten at de benyttet sin makt til å gjøre noe med det.
Forsøksdykk ble gjennomført i strid med etisk klarering, hvor dykkere dessuten ble påført potensielt dødelige gassbobler til hjernen for å se hvordan de reagerte under hurtigoppstigning.
Det er nok å ta av, for den journalist som vil gå dypere enn servilt å stille seg som referent til en hvilken som helst historie som dykkere/påståtte dykkere forteller.
Samfunnskontrakt
Vi krever at fellesskapet erstatter oss for tapt livskvalitet og økonomisk tap på grunn av våre skader. Da føler de fleste dykkere seg forpliktet til å snakke sant, og samfunnet har krav på at vi gjør det. Vi mener at dykkingen i pionertiden var så brutal at det holder med nøkternt realistiske beskrivelser.
De mange eventyrene førte til splittelse mellom dykkerne.
I ettertid har vi prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under en ulykksalig splittelse.
Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet om sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø.
Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker. Det er jo ikke vår feil om journalistene har sovet i timen.
Dykkersakene
I øyeblikket pågår to dykkersaker om samme rettslige temaer; subjektivt ansvar, objektivt ansvar og brudd på dykkernes menneskerettigheter (EMK, statens handlingsplikt for å beskytte liv og helse).
Nordsjødykkeralliansens sak står i ankekø i Borgarting lagmannsrett.
Offshoredykkerunionens og IndustriEnergis ankesak ligger i Høyesteretts ankeutvalg. Ankeutvalget avgjør trolig før påske om anken skal fremmes.
Den av sakene som blir rettskraftig vil legge premisser for alle norske dykkere.
Vårt lille nettsted følger begge sakene, se www.odu.no.
