Lav terskel for død kjendis

Jade Goody var aldri noe offer for britisk media eller det britiske folk. Hun brukte bevisst all oppmerksomhet media vil gi henne til sin fordel, og skapte etter fjerdeplassen i Big Brother et imperium: dvd, tre-fire realityshow, selvbiografi og en parfyme som toppet bestselgerlistene i flere år. Alt hun tok i solgte - og suksessen/klassereisen hennes var både forunderlig og journalistisk interessant.

Etter Shilpa Shetty-skandalen snudde opinionen - forståelig nok. Goody sine produkter falt ut av markedet, og statusen hennes var på hell.

Det var først med kreftdiagnosen Jade kom tilbake til førstesidene, og til siste slutt har hun bevisst brukt mediene til å samle inn penger til sønnene sine (ikke at de levde i noen økonomisk ruin) ved hjelp av eksklusive avtaler, hovedsaklig med OK! Magazine. Blant annet har hun giftet og døpt seg etter å ha fått dødsdommen - alt med raus presse til stede.

Når en slik usedvanlig, tidstypisk og dramatisk skjebne blir eksponert er det naturlig at det blir interesse rundt det. Det er også interessant som populærkulturelt mediefenomen.

Jeg vet ikke hva slags kilder du har når du sier at "de som har lesere vet ikke hvem Jade Goody er". Når noen blir så store i England, smitter det uten unntak til reisende, nettsurfende underholdningsinteresserte leser av norske aviser.

Det hadde virket direkte ignorant og uopplyst om norske aviser, både papir og nett, ikke hadde nevnt denne saken. Det hadde gitt leserne våre nok en grunn til å heller lese utenlandske nettsider.

Hvem som er kjendis, hvilke artikler som føles som at det blir "prakket på" vil alltid variere etter den enkelte lesers interesser. Det blir meningløst å kaste ut en påstand om at Jade Goody "ikke er kjendis" og at man "fråtser i døden hennes". For det første taler seertallene hennes i UK, salgstallene, de evinnelige fremsidene og at Tony Blair har engasjert seg, sitt om at denne var en person som norske lesere etter stor sannsynlighet hadde fattet interesse for. For det andre var det aldri tegn til at Jade ikke ønsket pressen der (og dermed blir det vanskelig fråtsing).

Er foresten Anne Wiggins Brown en kjendis? Aftenposten brukte nemlig en hel side på hennes død nylig. For noe dritt.

PS. Hvorvidt mediene lot seg bruke til å la Jade selge treningsvideoene sine er en mer vesentlig diskusjon, men den bør vel britisk media ta.

Goody-saken er interessant ikke fordi JG er mer eller mindre kjendis, men fordi hun velger å dø i medienes søkelys. I ei tid der døden er blitt privat (nærmest "unaturlig") og står igjen som ett av de få private tabuer, insisterer hun på å dø i offentlighet.

JGs motiver er klare og uttalte: Hun vil ha penger til sønnene sine. (Dessuten vil hun ha oppmerksomhet til seg selv, det er jo det hun har bygd sin status på gjennom de siste par årene.)
Våre motiver for å være interesserte er mindre uttalte. For mediene, klart, seertall og lesertall er alltid et motiv, og saken har vist seg å nå publikum. En sak som når publikum følges alltid av en ny sak om samme tema - når det fortsatt publikum fortsetter man å følge saken. Men for leserne? Jeg tror det som fascinerer med denne saken er en blanding av makaber nysgjerrighet/tabubryting ("se meg dø"), menneskelig engasjement (en dødssyk, 27-årig tobarnsmor MÅ man da ha sympati for, uansett hva man må ha ment om mennesket før sykdommen) og en mer sosiologisk rettet nysgjerrighet ("hvorfor gjør hun dette, og hvorfor er de andre interesserte?").

Det er vanskelig å bestemme seg for hva man skal mene om en sak som dette (blir JG utnyttet, hva med sønnene hennes oppi dette, er dette fråtsing/grafsing i andres ulykke, eller bidrar saken til å sette søkelys på ung kreft?). I mellomtida ser man på - slik man ser på hvis man tilfeldigvis blir vitne til en brann eller en bilulykke eller hva det måtte være. Forskjellen er at her har brannofferet ropt "se meg" i stedet for "redd meg". Realitybølgen har nådd en ny topp, for dette er ikke bare reality, dette er VIRKELIG. Og slik blir Goody-saken banebrytende, et fenomen, større enn seg selv - og alt som er større enn seg selv/fenomener er da definitivt nyhetsverdige?

Dette er uten en kjendisnyhet som står som en påle i UK. Uten tvil. Men er det en like stor kjendisnyhet i Norge?

Jeg kjøper ikke tankerekken din anne gunn, at vi nærmest leser alt av britiske nettsider, og dermed skal være like oppdatert på hva som skjer i britisk kjendiseri (Hvis jeg tolket deg riktig). Noen av oss gjør nok det av og til, men ikke den jamne leser. Og de største nettavisene, hvorfor sier vi ikke bare VG og Dagbladet med en gang, har laget dette til en mediesak i Norge uten noen som helst grunn.

Helt enig i at det er super godt diskusjonsstoff å reflektere over at noen brukte media på denne måten, over så mange år. Men det kom jo først på tampen av dekningen. Det var jo ikke det som preget dekningen fra dag til dag.

Det minner meg forresten på en ting, hvorfor skulle vg.no og db.no dekke kjendisutgaven av Big Brother i UK som gikk i vinter? Det er jo ikke en eneste nordmann som fikk sett programmet en gang.

Poenget mitt er vel: Nei, alt er ikke en nyhet alle steder fordi en person er en kjendis et annet sted. Uansett hvor vakker personen er, eller skaper store overskrifter i andre land.

Interessant å se at begrepet "av allmenn interesse" debatteres så omfattende.

EMD har gjort et forsøk på en definisjon av begrepet som (kanskje)kan klargjøre noe: et fenomen som kan være et bidrag til et meningsfullt offentlig ordskifte.Domstolens poeng er i alle fall at ytringer av en slik karakter har større krav på rettsvern enn ytringer som åpenbart kun fremmes i (f.eks) underholdningssammenheng. Her er vi inne i et kjerneområde for det problematiske ved "kjendisjournalistikken" for det er en utbredt oppfatning blant mange journalister at vi kan tillate oss en slappere etikk jo mindre vesentlig en sak er.I virkeligheten er det motsatt og det er blant annet dette som slo inn for fullt i den såkalte Big Brother-saken med henvisning til Caroline-dommen. Kjendisjournalistikken er derfor ikke en "etikkfri sone" slik mange tror når det dreier seg om Michael Jackson, Goody eller Britney Spears (eller Ari Behns private vendetta).Jeg sier ikke at all kjendisjournalistikk er uten allmenn interesse, bare at vi må vokte oss for å tro at bare fordi vi har med mennesker som selger sitt privatliv eller mennesker som er langt borte eller mennesker som "ikke fortjener bedre" eller mennesker som av en eller annen grunn er "offentlige personer" så kan vi tillate oss hva som helst.

Jeg leser i dag om paret som fikk spredt en privat sexvideo om seg selv, og det som sjokkerer meg er ikke først og fremst at noen distribuerer slikt på nettet, men at så mange av kommentarene til saken går i retning av "den som er med på leken må tåle steken". Må man det og er det bare jeg som tror at dette også er en av de mest siterte klisjeene i norske redaksjoner?