Hemmelige mediesøkere

I artikkelen legger journalist Martin Huseby Jensen til grunn at journalister er programforpliktet til alltid å være for offentlige søkerlister. Jeg er ikke nødvendigvis enig. Prinsippielt er jeg for langt mer offentlighet enn vi er vant til i dag. Men spesielt når man søker jobber kan det være svært gode grunner til at man ikke ønsker navnet sitt offentliggjørt.

For ordens skyld: Nei, jeg har ikke søkt.

Et eksempel kan være at en søker som er leder for en stor avdeling med mange ansatte. Det kan bli en nærmest umulig oppgave å motivere ansatte til å fortsette å jobbe samtidig som man selv signaliserer at man søker seg til en annen stilling. Om man ikke får jobben, vil man være skadeskutt som leder. Dette vil i praksis føre til at en rekke søkere ikke vil søke om det blir offentliggjøringstvang.

Isteden for å møte seg selv i døra, kan det jo tenkes at man er i stand til å reflektere litt utover å stadfeste etablerte sannheter om hva man har lov til å mene om offentlige søkerlister. Også om hvilke konsekvenser et slikt standpunkt får. Jeg mener bestemt at fra arbeidsgivers synspunkt, ville man fått flere søkere om listene ikke var offentlige. Synes egentlig forsøket på irettesettelse av meg var ganske ustilig, Grimstad.

Ja, til liks med Audun Solberg oppmodar eg tilsettingsutvalet om så fort som muleg om å grunngje kvifor søkjarlista til denne ekstremt viktige stillinga vert halde hemmeleg. Sett utanfrå (som eg no kan gjere) ser dette meir enn merkeleg ut, og vil garantert ikkje gjere det lettare for journalistar å argumentere for å få ut søkjarlistene til andre viktige stillingar i samfunnet.

Det er godt muleg at det finst gode argument for framgangsmåten, men desse bør i så fall tilsettingsutvalet kome med. Og som kjent er det ikkje eit særleg godt argument å vise til at enkelte av søkjarane ikkje vil ha namnet sitt oppgjeve. Til viktigare ei stilling er, til viktigare er det at søkjarlista vert gjort kjend, noko som offentleglova også slår fast. Og ein ny toppleiar i IJ bør absolutt vere ein person som brenn for openheit - også når det gjeld seg sjølv. Så difor; kvifor dette mystiske hemmeleghaldet?

De som har søkt stillingen ved IJ er sikkert som deg og meg; de vet at om det blir offentlig kjent at de står på en søkerliste så kan de om nødvendig måtte betale med å miste sin nåværende jobb. Eller det kan komme dem til gode ved at de får forfremmelse eller tilbud om andre jobber. Men noe skjer med forholdet ditt til omgivelsene når slike ting blir kjent. At følgene av å stille krav til offentlig-gjøring av søkerlister er at potensielle kandidater kvier seg for å søke, bør derfor ikke overraske noen.

Dette har jeg forsøkt på egen kropp - når det gjaldt stillingen som barneombud. Som noen vil huske var det en søker som ble holdt hemmelig lenger enn de andre søkerne som ble oppført på den offentlige søkerlisten.

1-10 minutter etter at søkerlisten er lagt ut på nettet vet mange mange i nærmiljøet om det! Rekkevidden av denne informasjonen ut i det offentlige rom er nærmest uten grenser - og følgene er umulige å forutse.

Men; Jeg kan ikke se NOEN grunn til at denne stillingen står i en særstilling i forhold til andre lederstillinger med en tilsvarende offentlig profil. Derfor er det i utgangspunktet heller INGEN gode grunner til å hemmelighold.

Dersom IJ hadde ønsket en uformell prosess i forkant av den formelle søknadsprosessen kunnde de benyttet et rekrutteringsfirma som kunne kartlagt aktuelle kandidater, og oppfordret disse til å søke og dermed få sitt navn på søkerlisten, dersom de kom fram til at de ønsket å være med i den avgjørende runden. Da blir det i hvert fall ryddig og forutsigbart for alle parter. Å holde en eller flere kandidater hemmlige etter at de står oppført på søkerlisten er det samme som man gjorde i søkerprosessen rundt Barneombudet. Og da er oppfølgingsspørsmålet - hvilke unntaksbestemmelser er det man snakker om? Og hvordan ser de ansvarlige på bruken av slike unntaksbestemmelser i andre sammenhenger?

Dersom man er for hemmelighold av søkerlisten til denne stillingen og mot hemmelighold av andre tilsvarende søkerlister er det slik jeg ser det kun et dekkende begrep for en slik holdning: dobbeltmoral!

Å be om å bli holdt hemmelig når man søker stillingen som leder for Institutt for journalistikk (sic!) framstår som det motsatte av åpenhet. For å slutte der jeg startet; hvordan hadde man sett på dette dersom vi snakket om søkere til stillingen som barneombud?

Alle som har søkt en offentlig viktig jobb mens de har sittet i en betrodd jobb et annet sted, forstår sikkert hvorfor man kan ønske anonymitet i prosessen. Men det veier ikke opp mot det viktige prinsippet om at slike jobber må ha offentlige søkerlister for å sikre et minstemål av demokratisk innsyn i prosessen.

Bare ved å konsekvent fjerne hemmelige søkerlister i slike prosesser, kan vi tvinge gjennom en gradvis endring til et bedre regime, der det å søke slike jobber er både legitimt og ikke diskvalifiserende i andre sammenhenger. Kanskje søkere bør gis et slags vern slik varslere bør ha, inntil samfunnet klarer å normalisere sin oppfatning av dem?

Hemmelighold av søkerlister i slike sammenhenger er en middelaldersk anakronisme i et demokratisk samfunn, og vi må derfor tåle noen midlertidige ulemper mens slike tilstander bekjempes.

Toralf Sandåker

--
Frilansjournalist, styremedlem i Frilansjournalistene/NJ