Lik i bakkene

Mens Jarle Trå klarte seg, ble fjellet Frank Ziebarths gravsted. – Han fikk oppfylt drømmen, sier forloveden i Dagbladets ingress, og jeg går irritasjonsbananas.

Jeg regner med at hun tenker på at det var bedre at han kom seg opp på toppen og så døde, enn at han døde på vei opp og sant nok, vi pleier å legge vekt på stemningen man er i i dødsøyeblikket og siste gang vi så hverandre – og det var i alle fall en solskinnsdag den dagen da begravelsen var.

Frank Ziebarth (29) brukte de to siste timene sine i livet på å fortelle kameraten hvor glad han var i kjæresten og moren sin. Men han er ikke sammen med dem nå.

Jeg var i en 50-årsdag forrige helg. Det kan ha vært tilfeldigheter, men alle så ut til å snakke om livet på en sånn måte at det bare veltet fram foran dem. Jeg likte det. Det var døden å snakke om, det var valget mellom å bruke mer tid på den ungen som trengte å leies fram eller det arbeidet som er så tilfredsstillende, livsvalg, alle så ut til å granske livsvalgene sine så nøye. Nesten alle, men først:

«Vil du ha ham tilbake», spurte jeg. Mannen hadde forlatt henne etter 25 år. «Ja, selvsagt», sa hun, ikke fordi det var selvsagt tror jeg, bare fordi alt jåleri om å vise seg sterk alene uten den du vil være sammen med var lagt vekk.

Å gi seg inn i kjærligheten, det er fjellet sitt å bestige.

Er det risiko man er på jakt etter, er det flust av risiko å få i kjærligheten. Får du barn, har du det gående resten av livet. Hei du, Jarle og gjengen i fjellet! Vi lever alle i spennet mellom å gjøre det vi selv ønsker og ta hensyn til andre, men dere setter det så på spissen, jeg går rundt her og syns det er skummelt nok å gå til legen, å skrive denne teksten.

I samme 50-årsdag traff jeg en mann på vel 60 som hadde fått sitt første barn, hun var 6. Han likte å være sammen med henne, hun var morsom og smart, en festlig faktor i livet nærmest, men skulle han valgt ville han heller hatt friheten likevel. Jeg syns han prekte den totale frihet som innebærer at du ikke kan ha noen nær deg. Må fjellet være riktig så høyt og farlig? Hvis det er naturen du vil se på for å kjenne at du lever, må livsimpulsene være akkurat så sterke at verdens 20. høyeste fjell ikke holder? Naturen er skjønn på 2.000 meter, 4.000 meter sikkert, naturen er skjønn nede i skogen. Kan du bestemme at du skal være en øy som menneske og at de som er glad i deg bare må leve med konsekvensene som kanskje kommer hvis du basehopper og blir sittende fast og skadet på en fjellhylle? For du har sagt, du har bestemt, at de som kan redde deg gjerne kan fortsette å bli sittende foran peisvarmen? Tenker du på hva du etterlater deg i lasten din?

Jeg håper en journalist stiller deg disse spørsmålene, jeg håper du kommer i dobbeltportrett med den moren som klamrer seg til livet. Hadde du vært i 50-årsdagen hadde du ikke sluppet unna meg.

– Døden slo deg idet du så den døde vennen din Frank Ziebarth på vei opp mot toppen, men tenker du ikke på døden hver dag, det gjør jeg her jeg går rundt på jorden 70 m over havet og smugrøyker.

– Hva er det med toppen, med rekorden, er det noe med at nesten ingen har vært så høyt oppe før, at du kom høyest opp i treet liksom?

– Er ikke det litt. barnslig.

– Rydde en mine, hvorfor er ikke det et alternativ?

– Hva tenker du om at du setter meg i en situasjon der jeg kan velge å redde deg med fare for mitt liv?

– Man kan ikke frita andre mennesker for det valget.

I samme 50-årsdag møtte jeg en mann som syntes at alt var festligere før. Han følte seg så tvunget, det var bygda, det var de store ungene som ville ha ting hele tiden. Du må vel ikke det, sa jeg. Du kan vel snakke med familien din. Man kan flytte, skifte jobb, bli kjent med nye folk og nye måter. Ingen er fanget. Men da gikk han sin vei, han ville ikke snakke mer med meg. Kanskje var det egentlig det med kona som var greia, han hadde ikke lyst til å kysse henne mer mistenker jeg. Alle disse likene som sitter frosset fast oppe i Everest-fjellet og menneskene som stabber seg forbi dem på vei opp eller ned, er det virkelig for farlig og umulig å slepe dem ned til en grav? Hvis man er ute etter å sneie marginene, hvorfor ikke lage en ny kategori, ikke å gå uten luft, men å velge øvelsen å gå ned fra fjellet med død kamerat som bør.