Tjukka, feita

Sur er hu også. Det er meg selv jeg snakker om, jeg forestiller meg at noen skrev dette om meg i en nettdebatt og kommentaren ble liggende over natta, jeg tror jeg ville tenkt:

Neimen, kjære?

Lille venn?

Og gått videre i verden.

Hva skal man gjøre? Man henter ikke ned den bæsjen som kommer flygende gjennom luften, dukk. Trekk på skuldrene. Det er alltid en og annen utslått kar som står i parken og roper ukvemsord til folk. For meg blir det ikke anderledes om kommentaren har ligget i Haugesunds avis i 13 timer.

Den som vil på Stortinget (Arve Kambe, Høyres 3. kandidat i Rogaland) bør klare å ikke bli veldig opprørt over at noen har skrevet at babyen hans ser rar ut og det burde ikke «ta mye av energien hans». Det hender en ergrelse er lammende et øyeblikk, det meste lar seg løse opp av en røyk, en løpetur, en kald dusj. Ordføreren i byen trenger ikke ringe til avisa. Og Journalisten trenger ikke lure på om nettdebatten har nådd et nytt lavmål.

Man kunne diskutere hvordan vi skal jobbe for å få bedre samtaler i nettaviser. Det er som en debatt om hvordan byplanleggerne skal utforme offentlige steder for å lage best mulige møtesteder. Man henger seg ikke opp i hvert enkelt ubehagelige menneske man går forbi: «Men hvis alle roper i parken, hvis folk som går forbi tenker at her er det jo ikke noe hyggelig å være, jeg skjønner ikke hvorfor folk mener vi skal ha parker, legg ned parken. Hvis ingen griller og ser på barn som leker i fontena?» Mer parkmetafor kommer, men først:

Jeg gleder meg til internett ikke lenger oppfattes som noe så nytt at alt som skjer der er ekstraordinært og ikke lar seg plassere inn i det vi vet fra før om kommunikasjon mellom folk.

Vi må lære oss å se at en del av den kommunikasjonen som foregår på nett ligner på muntlig kommunikasjon selv om den står i avisa. Den kan ikke ses på med de brillene som fungerte for et par tiår siden, da det skriftlige ord var en alvorlig sak. Da det var en høytidelig affære å skrive inn til avisen og ikke noe for hvem som helst. Det var nok noe far tok seg tid til på eftermiddagen når han var ferdig på kontoret. De andre skrev stygge ord på dovegger.

Det vi ble forarget over sto på doveggene. Om gårsdagens gårsdagens aviser ble brukt til å pakke inn fiskeavfall, er dagens gårsdagens nettkommentarer stort sett yesterdays news. De lar seg teknisk sett lese, som gårsdagens aviser, men ingen bryr seg.

Ordføreren i Haugesund ringte til Haugesund Avis og kommentaren om den løgne ungen ble tatt vekk. Ansvarlig redaktør Pål Arne Berg beklaget.

Hva mer kan Kambe ønske seg? Men han er fortsatt opprørt. Han tenker på at hvem som helst kan skrive at redaktør Pål Arne Berg er utro med en dame, og det blir liggende der til noen oppdager det. Kambe har fått seg støttegruppe på Facebook. Det er ikke så farlig om noen skriver at redaktøren i Haugesunds Avis er utro med en dame. Det er som et rykte som går, det går alltid rykter, om redaktører, om damer. Ryktet i seg selv får sjelden konsekvenser, kanskje bare hvis du er Jens Stoltenberg og mange sier du er utro med en mann. Selv da ville det vært stiligere om Jens hadde dukket, tatt en røyk, tatt en sykkeltur rundt Sognsvann. Hva, er jeg utro med Try, hæ? Hæ? Hadde jeg sagt hvis jeg var Jens. Unnavei, jeg har et statsbudsjett å ta meg av.

Det er en sinnamann i parken min. Han står og svaier på Olaf Ryes plass når jeg går forbi rett som det er, det hender det er meg han raser mot. Han tar det som kommer forbi. Jeg sier ikke at det er hyggelig. Det er ikke et trivelig øyeblikk når jeg oppdager ham rett foran meg, når han kaster vulgariteter mot meg. Tjukka, feita. Men hva skal jeg si? På vei hjem til grillen har jeg nok med mitt. Jeg svinger utenom, la ham rope. Han er respektløs, men vi pleier ikke bruke det begrepet om alkisen i parken. Han har ikke folkeskikk. Vi sier ikke det ordet heller. Det gikk meg bedre i livet enn det gikk ham. Jeg håper han har noen gode stunder i parken også, å se at han eksisterer er det minste jeg må tåle.